Category Archives: Politisk lederskap

Innlegg: Smålig omkamp

Etter den siste tids oppslag om færre tiggere, færre klager og om tiggere som får jobb i Kristiansand, velger Sissel Andersen (Frp) å sende et nytt spark i retning romfolket. Denne gangen ved å slå ny politisk mynt på en sak som tidligere har fostret både sinne og forakt. Før sommeren vedtok bystyret å sette opp et sanitæranlegg med toaletter og dusj på KMV-tomta. Nå vil Frp at vi skal snu. For å «være før var», i følge Andersen. Jeg blir forundret over forsøket på omkamp i en nylig tapt sak, men jeg blir mer overrasket over at noen i fullt alvor tror at det er muligheten til å gå på do som får fattige mennesker til å ta valget om å komme til Kristiansand.

Les videre

Legg igjen en kommentar

Filed under Kristiansand, Politisk lederskap, Sosialt ansvar og velferd, Verden

Kronikk: Brød og sirkus

Har dere lagt merke til det? Vi har begynt å pusse på fasaden, stryke dere med hårene og legge ut åten. Vi ser det på staffasjens innmarsj, de lette byttene og de sultne rovdyrene. Den pirrende jakten. Nysminket nostalgi fra forrige runde og røde roser med skjulte torner. Pappfigurer av ukjente borgermesterkandidater og politisk salmesang så ulidelig forutsigbar at selv bedehusene ville takket nei på en god dag. Alt er selvfølgelig en smakssak, men når verdensmesterskapet i forfengelighet er blåst i gang, kan ikke tolv ville hester stoppe krigen om gunsten til folk flest. Valgkampen har for lengst startet – også i Kristiansand. Foreløpig har den handlet litt om hvem som er mest glad i byen sin, og mye om hvem som har mest skyld i eiendomsskatten. Jeg er en av dem som gleder seg til valgkampen og som synes den er viktig. Men jeg er også en av dem som er redd sirkuset og budkrigen skal tåkelegge for mye av de gode hensiktene og det egentlige målet med valgkampen: Å fortelle velgerne hva vi vil med kommunen de neste fire årene.

Resten av denne kronikken, som stod på trykk i Fædrelandsvennen 3. juni 2011, kan du lese her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Demokrati, Partifloraen, Politisk lederskap, Valg 2011

Kronikk: Bystyremøtet

Hvordan skal vi komme inn?, spør hun – lettere bekymret. De er mange. Høylytte, med plakater og en lift. Med stemmebånd og baller viser de motstand og mening. Et halvt skolekorps blåser takten på den grønne banehalvdelen, mens de gule heiser banner og paroler i flaggstanghøyde over Torvet. «Jeg går inn fra en kant», konstaterer hun. Jeg ser at hun trekker pusten og senker hodet, kanskje for ikke å trampe noen på tærne. Varsomt, men bestemt, brøyter hun seg vei gjennom folkemengden. I takt med ropene: «Tveit, Tveit» – «Randesund, Randesund». Hun sitter i bystyret for Høyre og skal inn for å velge lokalisering av ny flerbrukshall på østsiden av byen. Selv gikk jeg inn via en sidedør. Jeg skal tross alt bare være tilskuer. Tilskuer til et bystyremøte i Kristiansand. Det er onsdag, klokken er noen minutter over fem og jeg er klar fra bakerste benk. Og jeg er ikke alene.

Vi forsøker alle å påvirke samfunnet i den retningen vi ønsker. Vi skriver leserinnlegg. Vi snakker med politikere. Vi leverer underskriftslister. Og vi protesterer og markerer. Et bystyre må heldigvis forholde seg til meninger og debatter også utenfor rådhusets fire vegger. Da de 53 bystyrerepresentantene i Kristiansand ankom rådhuset på Øvre Torv onsdag denne uken, ble de møtt av en vegg med gule og grønne demonstranter, hjemmesnekra paroler og et menneskelig skjold av barn og unge foran den massive ytterdøra. Mennesker som ville være med på å påvirke politikerne i en bestemt retning. Politikere som må prioritere – hver eneste gang de møtes, uansett hvor tungt det føles. Etter ti år i Mandal bystyre vet jeg hvordan det er. Ønsket om å gjøre alle til lags, etterfulgt av følelsen av å ha skuffet. Noen saker kan være så tøffe at du har lyst til å vente noen dager før du går på lokalbutikken uten solbriller og hodeplagg. Likevel vet du at det er jobben din å prioritere. Velge det ene fremfor det andre. Sjelden begge deler.

Slik er det også denne onsdagskvelden i Kristiansand. En etter en tar bystyrerepresentantene ordet for å forklare hvorfor Tveit eller Randesund fortjener å få sin flerbrukshall først. Følelser, engasjement, historie og argumenter. Så kommer det jeg helt sikkert burde forutsett. Vidar Kleppe tar med seg sin sedvanlige store lommebok, går opp på talerstolen og sier: «Vi i Demokratene vil foreslå å bygge en hall begge steder». Fritt sitert. Jeg lurer egentlig ikke på hvorfor han avstår fra å velge mellom de to bydelene. Det er tross alt valg i år – og hele debatten går på direktesendt nett-tv. Det samme hadde nok Senterpartiets Julie Nilsen oppdaget, da hun sa cirka følgende: «Mitt hjerte går nå til Demokratene». Politiske prioriteringer for åpen mikrofon er åpenbart også en øvelse i velgertekke. Jeg tror ikke noen er uenig i at ideelt sett så skulle både de gule og de grønne gått seirende hjem i kveld. Heldigvis valgte likevel et flertall av bystyrerepresentantene å ta det tøffe valget det var å prioritere mellom de to viktige ropene fra utsiden av rådhuset. Det er dessverre det politikk handler om.

Jeg husker vagt mitt første bystyremøte i Mandal i 1999. Ikke hvilke saker som ble behandlet eller hvilke vedtak som ble gjort – men jeg husker følelsen av å komme inn i bystyresalen. 19 år gammel: stor i ord og liten på jord. Mest av alt var jeg nervøs for om jeg ville strekke til, om jeg ville føle meg ung og uvitende – og om jeg ville forstå hva de 44 andre snakket om. Jeg hadde en ærefrykt og en respekt for den forsamlingen jeg var blitt en del av. I ettertid er jeg glad for at det var den følelsen jeg gikk inn i politikken med, og etter ti år som folkevalgt hadde jeg heldigvis den samme følelsen i behold. Politikere og politiske organer møtes med mye frustrasjon og kjeft. Noe fortjent – noe ufortjent. Helt avhengig av hvem du spør. Like fullt er folkevalgte organer et av hovedelementene i demokratiet. Et demokrati du skal møte med respekt og ydmykhet, men også med spørsmål, krav og kritikk. Jeg er oppriktig glad i lokaldemokratiet, og ser med barnlig fryd frem til høstens lokalvalg. Selv om flerbrukshallen ble lokalisert en onsdagskveld i april, vil det heldigvis være andre lokale saker som kommer til å prege den kommende valgkampen. Undersøkelser gjort i etterkant av lokalvalget i 2007, viser at nesten 42 prosent velger parti ut fra lokale saker, mens kun ti prosent oppgir rikspolitikk som avgjørende for hvilken stemmeseddel som går i valgurna. Lokalvalgundersøkelsen fra 2007 viser også at hele 69 prosent mener det var lokale saker som preget valgkampen i deres kommune, og trenden er stigende.

Av de 53 politikerne i Kristiansand bystyre, er det bare en brøkdel som entrer talerstolen i løpet av en lang kveld og en tilsynelatende uoverkommelig sakliste. Men de som gjør det, de gjør det ofte. Noen med erfaring, noen med kløkt og mange med begge deler. Erfaringen og novisene skaper sammen den lokale historien. Denne onsdagskvelden var det Tveits seier over Randesund som gikk inn i historiebøkene. Aksjonistene fra Randesund føler seg sannsynligvis som tapere. Men noe har de vunnet: Aldri før har de vært nærmere og aldri før har de fremste folkevalgte i Kristiansand hatt mer kunnskap om hvorfor de trenger en ny flerbrukshall i akkurat den bydelen. Selv om lobbyvirksomhet og høylytte protester ikke alltid vinner fram, bidrar det til mer informasjon, bedre debatter og ikke minst et fokus på lokale saker. Derfor tror jeg at de 53 representantene som måtte brøyte seg vei gjennom trompeter, plakater og taktfaste rop, ikke først og fremst var lettet over at aksjonistene var forsvunnet ved møteslutt – men glad for at de var til stede ved møtestart. «Det vi lytter til på vei til bystyremøtet, blir heldigvis viktig» sa Høyre-representanten da hun ringte meg på vei hjem samme kveld. Korpset og parolene var borte. Inngangspartiet sto igjen som et forlatt åsted etter et viktig slag.

(Kronikken, som stod på trykk i Fædrelandsvennen 15. april 2011, kan du også lese på nettsidene til Fædrelandsvennen)

Legg igjen en kommentar

Filed under Demokrati, Kristiansand, Politisk lederskap

Send Antonsen tilbake til skolebenken!

Faksimile: Fædrelandsvennen, 04.12.10

Grimstad-ordfører Hans Antonsen vil sende toppolitikerne tilbake til skolebenken. I dagens Fædrelandsvennen forklarer Venstre-ordføreren hvorfor han og andre ordførere og Stortingspolitikere på Agder, og i resten av landet, trenger å lære mer om det samfunnet de er satt til å styre. Jeg tror han langt på vei har rett, og at forslaget helt korrekt flytter fokuset fra kunnskap om politiske prosessers indre liv, til det store og mangfoldige samfunnet vi som politikere er satt til å styre.

Da jeg første gang ble folkevalgt i 1999 gikk jeg gjennom et standardisert kurs i regi av Kommunenes Sentralforbund (KS). Som ny i rollen som folkevalgt, var dette en nyttig gjennomgang som ga både meg og de andre bystyremedlemmene god informasjon om vår rolle som politiker og ombudsmann for befolkningen, og grundig informasjon om hvordan en kommune driftes og politiske prosesser fungerer. Antonsens forslag om en «politikerskole» er ikke et angrep på KS sitt opplæringsopplegg. Tvert i mot. Det er en erkjennelse av at uansett hva du blir gitt ansvar for i livet, så er kunnskap om det du skal styre helt avgjørende for å nå best mulig resultater for flest mulig. Det gjelder også for politikere. Å være ordfører, stortingsrepresentant eller inneha andre viktige politiske folkevalgte verv, er å ha ansvar for styre samfunnet i en retning som er best mulig for flest mulig. Det handler om å skape en bærekraftig fremtid, et levedyktig og nyskapende næringsliv og en sterk offentlig sektor. Det er ikke et lite ansvar. Det er et stort og viktig ansvar.

Å bli satt i stand til å styre handler altså ikke bare om bli kjent med styringssystemet, styringsprosessene og styringsverktøyene. Det handler om å kjenne det samfunnet som skal styres. Det er det som gjør Grimstad-ordførerens tanker så viktige. Jeg vil at min ordfører ikke bare skal vite hvordan man lager, behandler og vedtar en miljø- og klimaplan. Jeg vil også at han skal vite hvorfor han gjør det og hvilke konsekvenser det har. Jeg vil at de som representerer landsdelen på Stortinget ikke bare vet hvordan de vedtar seg frem til en likestilt landsdel. Jeg vil at de skal forstå hvorfor vi har de utfordringene vi har. Dette er kunnskap som vil sette våre fremste politiske ledere i bedre stand til å ivareta det ansvaret vi som velgere har satt dem til.

Oppslaget i dagens Fædrelandsvennen viser at mange er positive til forslaget fra Hans Antonsen; blant annet rektor og forskere ved Universitetet i Agder, som vil være en viktig aktør. At Torill Rolstad Larsen, som er ordfører for Arbeiderpartiet i Arendal, snurper leppa og betviler behovet for politikerskolering, er ikke overraskende. Hun er strengt tatt en viktig begrunnelse i seg selv. Du slipper skoleringen, Torill; du er ferdig som ordfører. Det er ikke Hans Antonsen, og han er heldigvis klar for å bli sendt tilbake til skolebenken.

Du kan diskutere saken på Fædrelandsvennens nettsider.

Legg igjen en kommentar

Filed under Demokrati, Politisk lederskap, Valg 2011, Venstre

Kronikk: Min egen syke mor

Jeg er mer opptatt av meg selv og min egen hverdag, enn jeg er av dine problemer og ditt liv. Jeg vil heller at vi i Norge får det mye bedre enn vi har det nå, enn at verdens fattigste får til salt i maten. Jeg vil heller at jeg får lavere skatter og billig bensin, enn at de eldre får sykehjemsplass og rusmisbrukere hjelp. Jeg snakker for min egen syke mor og bryr meg minimalt om de som lider.

Resten av denne kronikken, som stod på trykk i Fædrelandsvennen fredag 29.10., kan du lese her.

1 kommentar

Filed under Politisk lederskap, Sosialt ansvar og velferd

Grow up!

What a week! Kristiansand Høyre har endelig funnet sin drømmeprins, Torill Rolstad Larsen tar paranoia til et nytt nivå, Thor Husovd triller først over streken, Ingebjørg Godskesen holder kjeft og KrF sender den skitne oppvasken ut gjennom eteren og inn i de tusen hjem. Ei hel balje av morsomheter, jubel og tårekanaler. Det er likevel bare Rolstad Larsen og Godskesen som provoserer meg nok til at det kun ville vært to ledige barnehageplasser som hadde gitt meg hvilepuls. De to kvinnelige politikerne oppfører seg for tiden som paranoide skrikerunger – ikke som ansvarlige politikere.

På fredag satt jeg på toget til Oslo; uten internett og uten tilgang på et oppdatert nyhetsbilde. Men jeg hadde Rolstad Larsen friskt i minne, og jeg hadde Godskesens famøse  uttalelser om å ikke ville møte sykehusledelsen sammen med resten av Agderbenken, i Fædrelandsvennen foran meg. Jeg tenkte da at hvilepulsen min for lengst var forlatt en språkbruk som egner seg på Sørlandet, slo meg til ro med at det var fornuftig at jeg ikke fikk anledning til å forfatte et blogginnlegg, og skrev heller følgende på Facebook-veggen min: «Hadde jeg hatt nettilgang på toget, så hadde jeg blogget om barnehagebarn. Altså Ingebjørg Godskesen og Torill Rolstad Larsen». Det er det jeg kan få til med en iPhone og sviktende 3G-tilgang på Sørlandsbanen. Ha, he, hi og ho. Det var dét, og barnehagebarnmetaforen kunne ligge så lenge. Og det burde den sikkert òg gjøre.

Helt til i dag. Jeg klarer det ikke lenger. Hun møtte faktisk ikke på møtet. Ingebjørg Godskesen, som representerer Frp-velgerne i Aust-Agder på Stortinget, nektet faktisk å gå på et møte mellom de fremste folkevalgte på Agder og den øverste ledelsen for en av de aller viktigste institusjonene på Sørlandet. Ikke fordi hun ikke hadde anledning eller hadde låst nøklene inn i bilen. Nei, faktisk i protest. I protest fordi hun ikke har tillitt til sykehusstyret og mener både de og Jan Roger Olsen har skjulte hensikter. Faktisk! Det er helt utrolig. Fornøyelig – men mest av alt idiotisk.

Hva jeg vil frem til?

Hvordan kan vi la Rolstad Larsens mistenkeliggjøring av alt og alles hensikter dominere debatten og prege den retorikken som brukes? Du er politiker, Torill. Aust-Agders største kommunes ordfører faktisk. Slutt å brette leppa. Og til Ingebjørg Godskesen. En ting er at du som politiker er usynelig og i relativt lite på Stortingets talerstol. Men når Agderbenken skal møte styreleder og sykehusdirektør i SSHF – da må du møte. Et protesttog bestående av én Frp’er som roper om løgn og skumle hensikter, er ikke noe annet enn patetisk.

Grow up!

4 kommentarer

Filed under Demokrati, Politisk lederskap, Sørlandet

Jobben ingen vil ha?

Faksimile: Fædrelandsvennen, 14.07.10.

I dagens Fædrelandsvennen stiller kommentator Valerie Kubens det samme spørsmålet som jeg gjorde her på bloggen for et par uker siden: Får vi de beste kvinner og menn som ordførere? Selv om jeg kan mistenke Kubens for å ha lest bloggen min før hun satte seg ned med tastaturet, skal jeg la tvilen komme henne til gode, og si at det er viktig at også hun og avisen stiller det spørsmålet (spesielt nå når avisene er fulle av halvråtne agurker). Dersom det er så belastende å være ordfører – kommunens øverste politiske leder – er det da de beste som stiller seg fremst i ordførerkøa?

Fædrelandsvennen bringer ikke noe nytt på banen i dag. Noen sier nei, noen sier ja og mange er i tvil. Begrunnelsene spriker litt, men summere seg i stor grad til å handle om den belastningen rollen som ordfører har på privatlivet og tidskontoen. Noen sier det er viktig å slippe andre til. Det har de selvsagt rett i, men det spørs vel om det er hovedbegrunnelsen for å trekke seg? Tønnes Seland, ordførere i Audnedal, sier noe viktig: «Det er også min plikt å finne ut om jeg er «sulten nok» til å jobbe knallhardt i fire år til». Det er nok det mange ikke er. Ikke sultne nok til at de er villig til å leve med «speil på alle kanter», som Valerie Kubens så godt beskriver det. Sult og lyst til å utrette noe er og bør være en politikers viktigste drivkraft. Dersom ikke viten om at du både kan og vil endre samfunnet til noe bedre for noen andre er tilstede, så gjør du rett i å tvile på om du vil fortsette som ordfører. Punktum. Men dersom det er hensynet til fritid og familie som gjør at så mange nå rygger tilbake, så er det større grunn til å spørre seg om vi har de beste menneskene på rett plass?

Fædrelandsvennen trykket i dag et bilde av hver og en ordfører på Agder. En kjapp opptelling viser at 5 er kvinner og 25 er menn. Uten å være for skråsikker på hvor gamle de er, så ser det ikke ut til at noen er under 40, og kun et par er under 50. Alt i alt, så går det vel troll i alle fordommer vi måtte ha: Ordføreren er en godt voksen mann. For den totale sammensetningen av et kommunestyre, så mener jeg at en fordeling på kjønn, alder, yrke og så videre, har en betydning. Om det har noen betydning i forhold til ordførervervet, er ikke sikkert. Men kanskje det likevel sier en del om hvem som er villig til å tåle den belastningen det er å være ordfører? Dersom det, satt på spissen, kun er menn i 50-60-årene som stiller seg til disposisjon – så er det ingen tvil om at mange dyktige kvinner og menn sitter på sidelinjen.

Er dette et reelt problem? Eller trenger vi bare noe å fylle agurktiden med…

3 kommentarer

Filed under Demokrati, Politisk lederskap

Kappa mot vinden, Frp?

Jeg lar meg stadig overraske, selv om det sjelden varer så lenge, og virkeligheten raskt henter meg inn igjen. I dag står neppe verden til påske. Frp oppfordrer til å ta upopulære avgjørelser, selv om det kan bety at det ryker noen stemmer. Ja, du hørte riktig! I dagens Fædrelandsvennen sier Frp’s Halvor Hultaas at bystyret ikke har hatt mot til å ta upopulære avgjørelser angående bygging av boliger for bostedsløse, fordi det har kunnet gå ut over stemmesankingen. Hultaas har helt sikkert rett, men han skyter seg selv så kraftig i foten at han vil trø på skår fra glasshuset til langt ut i neste århundre.

Men for all del. Dersom Frp nå har tenkt å begynne å vise politisk lederskap, ta upopulære avgjørelser og risikere velgerflukt – slik de fleste andre partier gjør – ja, så er ingenting bedre enn det. Det hadde vært modig det, Hultaas! Men så var det det med kappa og vinden igjen da…

1 kommentar

Filed under Politisk lederskap

Foten på ballen!


Jeg er kanskje unormalt opptatt av saken om ett Agder. Saken som færre bryr seg om enn det vi politikere liker å tro. Saken som egentlig har veldig liten innvirkning på folks hverdag. Saken der målet er å fjerne eller ikke fjerne ei grense som i realiteten betyr lite og som ikke engang er synlig for det blotte øyet. Dog – noe må man da engasjere seg for eller mot?

I dag var en av overskriftene i Fædrelandsvennen: «Aldri nærmere ett Agder». Den henviser til fylkesordfører i Aust-Agder, Laila Øygarden, som jubler over at kultur- og næringskomiteen i går avga innstilling til fylkestinget. Resultat: Ja til folkeavstemming. – Vi har aldri vært nærmere enn dette, og vi har aldri hatt større muligheter til å lykkes. Nuvel, ville nok de dystreste røster sagt. Ingebjørg Godskesen og Torill Rolstad Larsen inkludert. Godskesen ville kanskje sagt: – Nuvel, nå skal ikke vi som politikere vise for mye vei. Det har hun selvsagt ikke sagt, men det er det Frp antyder når de aldri vil ta standpunkt i store, kontroversielle saker. Når de ikke vil si ja eller nei til norsk EU-medlemskap. Når de ikke mener at fylkestinget i Aust-Agder skal si ja eller nei til sammenslåing av de to Agder-fylkene. De vil ha folkeavstemming først. De vil vente å se hva en folkeavstemming resulterer i; for så å snu seg etter vinden. Ikke overraskende, men likevel skuffende og feigt. Partiet har allerede sagt nei på sitt årsmøte tidligere i år. Hva er det som er annerledes nå?

Jeg har skrevet om det før – mange ganger. Politikernes jobb er å våge å vise vei. Våge å sette foten på ballen før de vet om resten av laget er over midtbanen. Et politisk partis standpunkt skal ikke være avhengig av et stort flertall i folket. Selvfølgelig er det innbyggerne vi skjøtter landet på vegne av, og politikernes jobb er å gjøre det best mulig for flest mulig. Men det betyr ikke at alle er enig i det vi gjør – og slik må det også være. I en sak som denne om ett Agder, så tror ikke jeg at følelsene og engasjementet i befolkningen er så stort som noen politikere måtte tro. Utfallet av saken har heller ikke så store konsekvenser for hver enkelt innbygger som enkelte politikere fremstiller. Men det er likevel en viktig sak – både for demokrati, effektiv ressursbruk og en styrking av landsdelen. Da må politikerne våge å vise vei; det gjelder også Frp, som må slutte å alltid løpe i vindretning. Noen ganger må du som politiker vise vei – uten å vite hvor mange som følger etter deg. Det er et ansvar du har! Foten på ballen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Ett Agder, Politisk lederskap