Kronikk: Voff!

”Hvorfor bjeffer du ikke, Gundersen?”, spurte Fædrelandsvennen på mandag. Opposisjonsleder Mette Gundersen (Ap) blir stilt til veggs for ikke å være den vaktbikkja hun lovet etter lokalvalget i 2011, og hun mener selv at flertallskonstellasjonen har skrevet mindretallet ut av demokratibegrepet. Før jul ba avisens politiske redaktør, Vidar Udjus, opposisjonen om å gå i seg selv. Det skal vi gjerne gjøre, men det er min djerve påstand at flertallspartiene fortjener den samme oppfordringen, gjerne med vekt på sviktende demokratiforståelse.

Flertallstyranni er et sterkt ord med historisk nærhet til behovet for å beskytte individets frihet mot krenkelser fra samfunnet. For liberalisten John Stuart Mill var det også et varsel om å beskytte mindretallets rettigheter i et representativt demokrati. Både fordi det er riktig og fordi det er viktig! Den maktpolitiske situasjonen i Kristiansand er umiskjennelig lik de to foregående Stortingsperiodene med rød-grønt flertall. Opposisjonen opplever nå det samme som Høyre, Frp og KrF opplevde i åtte år på Stortinget: Et gryende flertallstyranni med liten evne til å se verdien av at opposisjonens stemme er en viktig del av demokratiet.

Kronikk: Tid til å være lærer?

«Å bli møtt hver dag i alle media med mantraet «vi må ha bedre lærere», gjør noe med meg. Det gjør også noe med samfunnets holdninger til meg. Dere har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampsammenheng, men svært lite formålstjenlig om dere tenker at respekten for mitt yrke skal økes.»

Foto: Atle Drøsdal

Sitatet er hentet fra et debattinnlegg i Bergens Tidende tidligere i måneden, og er skrevet av lærer Silje Rostøl Svela. Innlegget ble lest av mange og hyppig delt i sosiale medier. Rostøl Svela gikk i strupen på politikere som ofte snakker om skolen og om læreryrket – og som snakker om kvaliteten på både nåværende og fremtidige lærere. Hennes budskap er klart: Retorikken og ropene etter bedre lærere skaper en oppfattelse av at dagens lærere er for dårlige. Eller som hun skriver: «(…) tærer dere mer på yrkesstoltheten min nå, da gir jeg meg.» Jeg håper ikke jeg er den eneste skolepolitikeren som fikk litt vondt i magen da jeg leste innlegget til Rostøl Svela. Jeg håper heller ikke at jeg har bidratt til å snakke ned læreryrket. Men jeg er ydmyk nok til å si at jeg langt i fra er sikker!

En bolle for stemmen din?

– Vil du ha en brosjyre fra Venstre?
– Nei, men jeg vil gjerne ha en bolle.

De siste ukene har vi tatt over Markens. Med gassballonger, rosinboller og kenyanske roser jager vi nedover byens paradegate, mens dere etter beste evne skvetter unna og kjører slalåm mellom trykte lovnader og storkjefta politikere. Partifolket på jakt etter stemmen din! Trøtte i trynet og stive i smilet etter å ha stått der en måned i strekk. Vi har strøket deg med hårene, snudd kappa etter vinden, banka på døra di og lagt ut åten. Men biter du egentlig på? For det er vel neppe bollene, rosene eller resten av staffasjen som avgjør valget for deg. Da må det vel være det vi sier som får dere opp av sofaen. Når vi sier at valget er et valg mellom velferd for alle eller skattekutt til de rike. Eller et valg mellom Taxi-Jens og Jern-Erna. Et valg mellom rødt og blått. Mellom dagens elendighet og fremtidens gullalder. Alt er galt nå, og verre skal det bli! Rosenrødt i dag – andre boller i morgen! Ikke det heller, nei. Kanskje undervurderer vi deg når vi spytter ut rosinboller, røde roser og forenkla sannheter som om vi skulle være levende mitraljøser?

Nyfrelst busstur

Både Fædrelandsvennen (#ABO) og NRK Sørlandet har laget sak om nyfrelste ungdommer som har kjøpt reklameplass på bakpartiet til Nettbuss. Reaksjonene er åpenbart varierte, og både artiklene og kommentarfeltene representerer alt fra glede og likegyldighet, til forbannelse. Jeg forstår ikke hva som er den store saken. Jeg forstår ikke hva som skal være forskjellen på denne reklamen og annen reklame for lovlige produkter. I valgkampen i fjor kjørte bussene rundt med politiske partier på bakluka, og resten av året dekoreres bussene med reklame for mat, trening, busser, klær og hva-det-måtte-være. Og nå er det altså kristne ungdom. Forskjellen er kanskje at dette provoserer oss? Tenke seg til.

En reklame kunne neppe påvirket meg mindre enn en reklame for nyfrelste, hasjfrie, relasjonsreparerte, kjærlighetsglade kristne. Jeg tror ikke på Jesus, jeg er ikke kristen og jeg er nok mer interessert i ny vin enn i ny frelse. Men det betyr ikke at jeg synes det er forkastelig å reklamere for religion, eller blir forbanna på Nettbuss for å slippe til nyfrelste bysbarn. Så lenge baksiden av bussene er åpnet for kommersiell reklame, ser jeg ikke den store forskjellen på reklame for en matvarekjede, et politisk parti eller nyfrelste vitnesbyrd. Så lenge de betaler, følger reglene til tilbyderne og holder seg innenfor norsk lovgivning: Værsågod!

Dersom problemet kun er at det provoserer oss, så er det i realiteten ikke et problem. Tvert imot!

Innlegg: Sex, pappvin og Kinderegg

Med sex, pappvin og Kinderegg – flankert av tilsynelatende overivrige moralpolitikere – startet vi sommersesongen med et par syndige pekefingre. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) ville forby Kinderegg, Kjersti Toppe (Sp) snakket om å forby pappvin, og Anette Trettebergstuen (Ap) gir politisk motiverte sexråd. Vi andre roper selvsagt høyt om moralisme og formynderstat.

Innlegg: Kirke, kjærlighet og kontrakt

Leder for Agder og Telemark bispedømmeråd, Jan Olav Olsen, tar i Fædrelandsvennen 15. februar til orde for å innføre et skille mellom den juridiske og den seremonielle ekteskapsinngåelsen. Jeg sier det kanskje ikke ofte nok, men i dette tilfellet bør vi lytte til kirkens mann. Ekteskap er ikke bare en religiøs institusjon eller en lovnad om evig kjærlighet. Det er også en juridisk avtale som regulerer rettigheter og plikter i et samliv. Ansvaret for en slik regulering av forholdet mellom to personer bør være et offentlig anliggende, og ikke en del av en religiøs seremoni. Til det er det for viktig. For noen år tilbake vedtok Stortinget en ny ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile. Det var et viktig vedtak, men vi burde i samme åndedrag ha løftet den juridiske vigselen ut av trossamfunnenes myndighet. Det var den gang stor støtte for Venstres modell om et skille. Regjeringen avviste likevel forslaget om å utrede en slik ordning. Det er synd, men nå – nesten fire år etter – er det heldigvis noen som igjen vil vekke til live den viktige debatten om et skille mellom juss og seremoni. Lederen for bispedømmerådet går foran som et godt eksempel. Politikerne bør følge i hans fotspor, og skyve viktige prinsipper lenger frem i argumentasjonskøen.

Tradisjoner er viktig, både for oss som enkeltmennesker og for samfunnet. Og jeg har ingen problemer med å forstå at bryllup og vigsel for mange har en slik status. Men ekteskapsinngåelse er også en juridisk handling – ikke bare tradisjoner og hvite kjoler. En obligatorisk borgerlig vigsel vil være ryddigere juridisk og samtidig gi trossamfunnene større makt over egne ekteskapsseremonier. Tradisjoner og gammel vane er ikke et godt nok argument for å fortsette slik det er i dag. Vi nærmer oss forhåpentligvis et skille mellom stat og kirke i Norge. Det er jeg glad for, og et slikt skille vil også måtte tvinge frem en deling mellom det juridiske og det seremonielle. Men det burde skjedd for lengst! Frie kirker og trossamfunn kan tro hva de vil og velsigne hva de vil. Men staten bør ikke outsource den formelle delen av en ekteskapsinngåelse, med en medfølgende aksept for at statskirka kun vier de de måtte ønske. Statens oppgave må være å legge til rette for trygge juridiske rammer rundt alle lovlige samlivsformer. Trossamfunnenes oppgave må være noe helt annet.

(Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen, 18. februar 2012)

Innlegg: Som man spør, får man svar!

I lørdagens utgave av Fædrelandsvennen kunne vi lese at 63 prosent av sørlendingene mener det er best for ettåringen å være hjemme hos mor. Eller kunne vi det? Det finnes mange måter å stille et spørsmål på. Fædrelandsvennen valgte åpenbart den måten som gir de svarene de ønsket seg aller mest. De svarene som har høyest nyhetsverdi. De svarene som forteller historien om den konservative landsdelen. Blant de 800 respondentene som fikk spørsmålet ”Hva tror du ville være det beste for et 1 år gammelt barn?”, så svarte tilsynelatende 63 % at det er ”Å være hjemme med moren”. Det Fædrelandsvennen glemmer er at mange som mener at barnet bør være hjemme – og ikke i barnehage – også mener at det er det samme om det er sammen med mor eller med far. Å ikke servere dette som et svaralternativ tvinger oss til å velge den ene av foreldrene – fremfor den andre. Til å prioritere mellom de to. At så og si alle disse svarer mor, forteller ikke nødvendigvis at sørlendinger mener at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Den forteller bare at mange svarer mor når de blir tvunget til å velge. Jeg skulle likt å vite hvor stor andel som fremdeles ville svart mor om det fantes et tredje alternativ. Et alternativ der du kan mene at ettåringen skal være hjemme – uavhengig av om det er sammen med mor eller med far. Overskriften fra lørdagsavisen – ”Ettåringen har det best hos mor” – er i beste fall misvisende. Lill May Vestly fra det mye omtalte mammanettverket uttaler til Fædrelandsvennen at hun synes det er trist at undersøkelsen viser at flere har større tillit til barnehagen enn til far. Men er det virkelig mulig å si at meningsmålingen viser det? Jeg kan selvsagt bare spekulere, men de som har svart far har vel mest trolig gjort det ut fra et tvunget valg mellom mor og far, ikke i valget mellom mor, far og barnehagen? Tall kan fortolkes til så mangt og trekkes langt ut i en rekke spekulative hjørner. Jeg har all mulig forståelse for at slike meningsmålinger ikke kan regnes som eksakt vitenskap, men vi må vel likevel kunne forvente en viss grad av etterrettelighet også i dagspressens sensasjonsjag? Som man spør, får man svar! Og det svaret Fædrelandsvennen presenterte i lørdagsavisen bidrar i det minste til at mammadebatten kan fortsette for full pupp. Med rasende mødre og indignerte feminister i hvert sitt hjørne. Barna i midten og fedrene på sidelinja!

Eva Kvelland
Venstre

(Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen torsdag 24. november 2011)

Ventetiden er (snart) over!

«Gå til madrassene» er den litt ulekre oversettelsen av et kjent sitat fra Gudfaren. I kveld har filmen You’ve got mail surret i bakgrunnen. Der lærte jeg at sitatet betyr å gå til krig. Nå – kvelden før dagen – føles det litt som om jeg har vært i krig. Jeg ligger som et slakt i sofaen, forsøker å komme meg til bunnen av det glasset med vin jeg mente jeg fortjente – og lurer på om jeg har rene klær til morgendagen. Valgkampen er faktisk over. Det er ikke mer å gjøre, ikke mer å gi, ikke mer å tape. Jeg har vært med på mange valgkamper, men ingen har føltes så personlig og så viktig som denne. Alle i Kristiansand Venstre har jobbet så hardt og så målrettet, at jeg lurer på hvordan det er mulig at vi fremdeles henger sammen. Vi har jublet, deppet, kranglet, samarbeidet, diskutert og bitt negler. Nå er det kun det siste vi kan gjøre; bite negler. I morgen er det valg i Kristiansand. Jeg burde vært i seng for lengst. 08.00 må jeg møte – morgenfrisk og klar – til stemmestyrearbeid på Tangen Videregående Skole. Når valglokalene stenger kl. 21.00 skal det grovtelles. Etter det skal jeg innom NRK Sørlandet, før jeg møter de fantastiske menneskene i Kristiansand Venstre på valgvake i Kongensgate 34.

Hvordan jeg har opplevd valgkampen, skal jeg skrive litt om siden. Når jeg vet om jeg kan juble eller må deppe litt. Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å oppfordre dere til å bruke stemmeretten, og til å vurdere Venstre – både i Kristiansand, Vest-Agder og andre steder i landet. Husk at det er valg til både kommunestyret og fylkestinget. Og husk at du kan påvirke personsammensetningen ved å gi ett eller flere kryss på den lista du velger på valgdagen, eller ved å føre opp kandidater fra andre lister nederst på stemmeseddelen. Jeg håper du velger Venstre i Kristiansand, men jeg er også ydmyk lykkelig over hver eneste personstemme jeg får gjennom en slenger. Jeg er klar for bystyret i Kristiansand – om velgerne vil ha meg!

Her kan du lese om noen av grunnen til at jeg stemmer Venstre.
Kristiansand Venstres program finner du her.
Og her kan du se og høre Trine Skei Grandes appell til lokalvalget 2011.

Godt valg! Bruk stemmeretten!

Liberal hilsen fra Eva
– sliten, spent og fornøyd med innsatsen!

Kronikk: Det vanskelige valget

Det er krevende å være politiker, men det er om mulig mer krevende å være velger. Årets valgkamp har tidvis tendert til å være kjedelig og tannløs. Den har hatt noe skikkelig over seg, men likevel ikke gitt svar på de viktigste spørsmålene. De grusomme terrorhandlingene tidligere i sommer, satte sitt preg på valgkampen – både på innholdet og på formen. Kanskje har vi fått en mindre skitten og konfronterende valgkamp, og kanskje har rikspolitikerne holdt seg litt mer unna lokalpolitikken. Likevel gjør det neppe valget 12. september noe enklere. Valgkampen i Kristiansand har i stor grad vært preget av lokale saker. Det er bra. Men den har samtidig vært preget av litt små og – i det store bildet – litt uviktige saker. Det er ikke like bra. Fraværet av de store visjonene for fremtidens Kristiansand, gjør at forskjellene mellom partiene blir målt på enkeltsaker. Det føles litt smått. Når vi går til valglokalet på mandag, handler det vanskelige valget om å finne det partiet som vil noe mer – i et politisk landskap som utad krangler om ordførerkjedet og skjenketider. Jeg finner det hos Venstre. Andre finner det hos Ap, KrF, Frp eller et annet parti. Og alt for mange finner det ikke i det hele tatt, og lar være å bruke stemmeretten og muligheten til å påvirke. Mange har spådd at valgdeltakelsen skal gå opp. Jeg håper de får rett, og jeg håper at det ungdomsengasjementet vi ser – ikke forsvinner med høststormene.

Familien min

«Unge Venstre er en stor familie, og som alle familier har vi behov for å samles. Ikke minst i vanskelige tider”

Ordene over kommer fra leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, da han forklarte hvorfor det var så viktig for medlemmene av ungdomspartiet å møtes til sommersamling på Tromøya – selv etter de brutale drapene én uke tilbake i tid. Akkurat nå sitter jeg på toget mellom Oslo og Kristiansand. Helt siden søndag har jeg vært i hovedstaden  – og følt på hovedstaden. På alle måter – på godt og på vondt. Jeg tror ikke helt jeg hadde tatt innover meg de brutale hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya før jeg kom til Oslo. Før jeg søndag kveld møtte en by med tomme blikk, avsperrede gater og militærgrønne skikkelser med våpen – mange våpen. Selv om jeg så samholdet, kjærligheten og blomstene – så jeg også redselen, maktesløsheten og usikkerheten. Noe forandret seg fra søndag til mandag. Over natta.