Kronikk: De brysomme menneskene

De er litt brysomme disse menneskene. De som hver morgen velter ut av biler i millionklassen. Rike, velfødde og ganske sikkert kriminelle. I et truende antall tar de over byen vår, med blankpolerte negler og siste skrik – godt kamuflert i skitne filler og et blikk fullt av lidelse. Fattig om dagen – rik om kvelden. Lurer fra oss hverdagsidyllen og river ned det norske velferdssamfunnet. Med en skitten kopp og et bedende blikk. Det er ikke rart vi protesterer. For fattigdommen er vel mer ubehagelig for de rike enn for de fattige? Forestillingene om tiggerne i Kristiansand er mange. Virkeligheten er oftest en helt annen. Det bor ti mennesker under ei bro i Kristiansand. På dagtid tigger de småpenger på Markens, leter i søppeldunker eller plukker tomflasker. Om natta sover de under åpen himmel. De lager mat over et bål, har ikke tilgang til verken toalett eller dusj – og flere av dem har reist fra barna sine i hjemlandet. Dette er Norge i 2011. Og dette er de menneskene og den nøden vi daglig viser fingeren. Vi gir med kjeften og beholder med hånden.

I Kristiansand bor det over 82 000 mennesker. Politiets registreringer forteller oss at rundt 40 av disse tigger penger for å overleve. De fleste tilhører romfolket. Førti mennesker av totalt åttito tusen. Det er 0,05 prosent av befolkningen i kommunen. Ti av disse tilbringer nettene under Vesterveibroa. Et steinkast fra velferdssamfunnet og et steinkast fra helvete. Vi ser noe vi ikke har sett på lenge: En bunnløs, fortvilet og synlig nød i Norge. Når våre egne innbyggere havner i en vanskelig situasjon, står uten tak over hodet eller må be om penger på gata, så ser vi på det som sosial nød – og møter det med sosialpolitikk. Når romfolket tigger i gatene våre, behandler vi det som et slags ordensproblem der vi helst vil be politiet om å feie gata for fremmedelementer. Politikere i Kristiansand har på rekke og rad fremført ”renovasjonsforslag” som å kaste vekk tiggere som ikke snakker et språk vi forstår, eller å begrense disse menneskenes bevegelsesfrihet gjennom å sette av egne soner de kan oppholde seg i. Vi farer til stadighet opp og krever tiltak mot aggressiv tigging. Jeg lurer på om noen ville gjort det samme mot aggressiv kommersiell salgsaktivitet på Markens. Kan vi forvente at folk flest skal behandle dem som mennesker i nød, når politikerne ikke gjør det? Hver gang vi diskuterer tiggerne i Kristiansand, fremstilles det av mange som noe ubehagelig. Ikke for de som tigger, men for oss som blir tigget fra. Den absurde logikken er altså at fattigdommen er et problem for de rike. Og de 0,05 prosentene kan vi altså ikke hjelpe. Stakkars oss!

En allmenn ”sannhet” synes å være at dette både er organisert og kriminell virksomhet. At damene under broa skulle være en del av en større bande. Det finnes drittsekker overalt. I alle land, i alle byer og blant alle nasjonaliteter og grupper. Helt sikkert også blant romfolket. Men det kan ikke være det minste tvil om at det vi ser i byens paradegate og under Vesterveibroa, er mennesker i nød. De er ikke late eller kriminelle. De er fattige. ”De er her av egen fri vilje” er en annen gjenganger i debatten. Ja, det er helt riktig. De har selv valgt å komme hit. Men når et menneske velger å tigge småpenger på gata, lete etter verdier i søpla vår og sove utendørs i november, da er alternativet så tragisk at den frie viljen svinner bort i overlevelsesstrategier. Hva slags valg tror vi egentlig de står overfor? ”Kast dem ut” er et av mantraene som går igjen i nettdebattene. Vi glemmer at de verken søker asyl eller er her på ulovlig basis. Vi glemmer at det siden 2006 har vært fullt lovlig å tigge i Norge. Vi glemmer at de åpne grensene i Europa ikke bare fører med seg den arbeidskraften vi trenger fra blant annet polakker og litauere. Åpne grenser fører også tiggere til Norge. Trodde vi at vi kunne åpne for godene og stenge for nøden? Sosialstønaden i Romania er på om lag 180 kroner i måneden. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de velger gata i Kristiansand. I forrige uke var jeg med på et folkemøte på Arkivet. Der fikk vi møte Marinella, Angelina, Filipina og flere av dem som i dag tilbringer natten under broa og dagen i Markens. De er en stor familie og kommer fra en landsby i Romania. På Arkivet fortalte de om seg selv, om hvorfor de kom til Kristiansand og hva de tenker om fremtiden. Jeg tror mange lærte at dette er mennesker med de samme ønskene og drømmene som vi selv har. Forskjellen er at deres mulighet til å oppfylle ønskene og følge drømmene er katastrofalt forskjellig fra vår. Det er noe grunnleggende umoralsk i påstanden om at dette er mennesker vi ikke kan eller ikke skal hjelpe.

Det viktigste argumentet for ikke å tilby de ti under broa en mulighet til å  komme på toalettet, ta en dusj og få tak over hodet når det blir kaldt, virker å være at jo mer vi tilrettelegger, jo flere vil komme veltende inn i byen vår. Jeg tror faktisk ikke det er slik at mennesker i nød trekker til Kristiansand fordi de der får tilbud om å gjøre sitt fornødne på porselen – ikke på bar bakke. Eller fordi vi lar dem dusje i varmt vann ei gang i uka. Det er helt andre grunner til at Norge er ett av flere land som opplever at fattige europeere kommer med kroppen og koppen. Jeg tror ingen av oss helt vet hva som er best å gjøre, men det er ikke et alternativ å gjøre ingenting. Sannsynligvis er den beste løsningen på lang sikt å hjelpe dem i Romania. Men like fullt er de her nå, helt lovlig og ber om hjelp. Det verste vi kan gjøre er å snu ryggen til det. Være likegyldige og tillate at noen risikerer å fryse i hjel i byen vår. Kommunen eller andre har kanskje ikke et juridisk ansvar, men vi har alle et moralsk ansvar. I dette tilfellet handler det om å sørge for at mennesker kan få leve som mennesker. Med litt verdighet. Med tilgang på et toalett, mulighet til å ta seg en dusj og noe så basalt som tak over hodet når det blir kaldt. Vi gir dem ikke et bedre liv av den grunn, men vi sørger i alle fall for at de overlever i Kristiansand. Det må i anstendighetens navn være det minste vi kan gjøre.

 (Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen, 2. desember 2011.)

Advertisements

1 kommentar

Filed under Kristiansand, Sosialt ansvar og velferd

One response to “Kronikk: De brysomme menneskene

  1. Henny

    Tusen takk for en flott og tankevekkende kronikk. En viktig stemme når man helt seriøst diskuterer bøtelegging av giverne i den andre enden!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s