Kronikk: Verdens viktigste yrke

For en tid tilbake spurte en journalist meg om hva jeg husker best fra skoletiden. Jeg husker de gamle litt slitne toalettene på barneskolen. Der vi høytidelig erklærte evig forelskelse eller hat på de grå veggene. Jeg husker også røykekrysset og den tomme asfaltørkenen som var uteområdet på ungdomsskolen. Men mest av alt husker jeg Ester og Svein. Ester var frøken. Frøken som lærte oss bokstaver og løkkeskrift, som lærte oss å hilse pent på læreren, holde tiden og behandle skolebøkene pent. Ester fikk meg til å ville litt mer. Hun er læreren vi besøkte etter at hun gikk av med pensjon – læreren jeg ville valgt for mine egne barn. På ungdomsskolen traff vi Svein. Svein som stod på kateteret og ropte ”vive la France”,  og sørget for at jeg aldri glemmer at den franske revolusjonen startet i 1789. Både Ester og Svein var lærere jeg hadde respekt for, lærere som hadde respekt for meg og lærere som gjorde at jeg både lærte mye og ville lære mer. De har verdens viktigste yrke.

Debatter om sammenslåing og nedleggelse av skoler er blant de aller vanskeligste sakene jeg møter som politiker. Det er krevende å vite at konsekvensene av det du gjør er at noen blir fryktelig skuffet – uansett hvilket valg du tar. Skolestrukturen påvirker både kommunekassa og innbyggernes hverdag så konkret at den aldri drukner i andre debatter og aldri forsvinner fra avisenes forsider. Det gjør at de viktige diskusjonene om det som skjer inni klasserommet altfor ofte forsvinner langt under radaren til både lokalpolitikere og andre. Jeg har all verdens respekt og forståelse for at dere som er foreldre til barn i Kristiansandsskolen kjemper for den skolestrukturen dere mener er best for deres barn. Slik skal det også være. På samme måte vil jeg sloss om jeg en dag får barn i skolen i Kristiansand. Det er viktige debatter, og det er debatter vi skal og må ta også i fremtiden. Men det er ikke den viktigste, selv om det ofte kan føles slik. Jeg skal stå i hver og en av de debattene som kommer om skolestrukturen i Kristiansand kommune, men jeg gjør ikke jobben min som politiker om jeg ikke er mer opptatt av det som skjer inni klasserommet – enn utenfor.

Jeg vil ha en god skole for elevene. Derfor peker jeg alltid på læreren som det viktigste. Vi har flinke lærere i Kristiansand i dag, men vi trenger flere. Flere lærere og flinkere lærere. Aftenposten kunne i forrige uke melde at norske lærere har lavere utdannelse, lavere intelligens og lavere status i dag enn tidligere. Det alene er en utfordring for norsk skole, og er i seg selv en trussel mot fremtiden. Norge trenger flere gode lærere – ikke færre. Flere som frøken Ester og flere som Svein. Men om dagens opptakstall til lærerutdanningen, den forventede økningen i elevtall og dagens timetall legges til grunn, vil vi ha stor mangel på lærere frem mot 2020. Når vi i dag har for få kvalifiserte søkere til lærerutdanningen, får det som konsekvens at vi ikke utdanner nok lærere. Det betyr også at de klokeste hodene ikke søker seg til yrket. Det er alvorlig, og det betyr at vi må gjøre noe for å gjenreise statusen til læreryrket. Regjeringen har økt opptakskapasiteten til lærerutdanningen og startet et målrettet rekrutteringsarbeid. Det er bra, men det er fremdeles langt frem. Én måte å øke statusen til yrket på, er å øke statusen til utdanningen. Et første skritt er å gjøre dagens lærerutdanning om til et 5-årig masterprogram. Men status handler også om muligheten til å utvikle seg og vokse i den jobben vi utfører. Det må også gjelde i læreryrket. Læreren må gis tid og ressurser til faglig påfyll gjennom systematisk etter- og videreutdanning. Mange videreutdanningsplasser har stått tomme, blant annet på grunn av stram kommuneøkonomi. Samtidig har kommunene blitt pålagt å omdele frukt og grønt til enkelte elevgrupper, og å tilby – tidvis ufaglært – leksehjelp. Politikk handler om å prioritere, og jeg mener for eksempel at vi må prioritere læreren fremfor frukt, grønt og en lite målrettet leksehjelpordning. Læreren er den viktigste innsatsfaktoren i norsk skole, og da må prioriteringene være deretter. Jeg er redd dagens regjering ikke er helt enig med meg.

I årets valgkamp var skolepolitikk relativt fraværende – også fra min side. Den altfor store debatten om bordbønn i skoletiden, og feriens forsider om felles ordensreglement for hele kommunen, sier ingenting om hva vi vil med innholdet i skolen. Jeg tror ikke at vi som er politikere i Kristiansand er så forskjellige fra resten av landet. Vi er ikke de eneste som mister de viktigste debattene når budsjettene føles som ei underdimensjonert tvangstrøye, og når valget mellom den ene eller den andre skolen tar nattesøvnen fra både foreldre og politikere. Vi kommer fortsatt til å bruke mye tid og ressurser på å diskutere hvilken skole som skal legges ned, hvilken som skal bygges ut, hvilket klassetrinn som skal få epler og om ordensreglementet skal være sentralt eller lokalt. Men vi gjør ikke jobben vår om ikke den viktigste diskusjonen er den som handler om det som skjer inni klasserommet – sammen med læreren. Det er der vi skaper en god skole for elevene i Kristiansand.

Jeg er ikke eldre enn at jeg husker både de gode og de dårlige opplevelsene fra da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, men heller ikke yngre enn at mye har forandret seg frem til i dag. Jeg tror likevel at det som var viktigst den gangen, er det samme som er viktigst i dag. Dersom vi – om tjue år – spør de som går på skolen i dag hva de husker best, tror jeg mange vil huske den helt spesielle læreren. Sin Ester eller sin Svein. Læreren som blir møtt med respekt. Læreren som fortjener å få nok tid til elevene, mer ressurser til kompetanseheving og flere flinke kollegaer. Læreren som har verdens viktigste yrke.

(Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen, 21. oktober 2011)

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Forskning og høyere utdanning, Kristiansand, Skole og utdanning

4 responses to “Kronikk: Verdens viktigste yrke

  1. Bjørnar

    Ja, læraryrket er viktig, og ikkje minst artigt. Det er difor eg har valgt dette yrket. Og at det er vilje til både å auke statusen, kompetansen og lønna til lærarane i så godt som alle politiske leire er kjekt å sjå. Men alikevel, kva er det som gjer at så mange virkar å vere så sikre på at dette er vegen å gå?
    Kva legg ein eigentleg i «status»? Og korleis går ein fram for å auke statusen til lærarane? Og kva fører eigentleg auka status med seg?
    Kjem elevane til å sitte musestille, alltid vere presis og aldri gløyme bøker om læraren får høgare status? Kjem forståsegpåarar til å forstå seg på lærarane si arbeidstid og slutte å klage over desse latsabbane som går frå jobb før klokka tre og har to månader sommarferie?
    Og er det sikkert at læraryrket vil tiltrekke seg, og ikkje minst halde på, dei beste av framtidas yrkesutøvarar sjølv om lønna og «statusen» aukar? Eg saknar ein diskusjon omkring lærarane sin rammebetingelsar. Vil desse som ein kvar arbeidsgjevar øssker å ha på si lønningsliste velge å bli lærar når dei må arbeide i gamle, nedslitte skulebygg, på overfylte, trekkfulle arbeidsrom med ein IT-infrastruktur som hadde sine glansdagar før årtusenskifte?
    Det eg vil fram til er at alle fagre ord om betre utdanning, høgare status osv. virkar så lite konkret. Eg skulle ønske det hadde blitt sagt meir om kvifor ein vil gjere dett, korleis dette vil gjere skulen betre.

  2. Hei, og takk for tilbakemelding! Kronikken min adresserer i all hovedsak én utfordring – mangelen på lærere. I din kommentar supplerer du med en rekke andre – og viktige – spørsmål, som blant annet handler om elevers oppførsel, skolebyggenes standard og læreres arbeidsmiljø. Alt henger sammen med alt, men er likevel forskjellige debatter.

    Lærerutdanningen har endret seg mye de siste tiårene (også fra da jeg gikk på lærerskolen helt på slutten av 90-tallet). Det har vært en ganske styrt endring mot mer spesialisering – både i forhold til hvilke klassetrinn du skal undervise på og spisskompetanse i enkeltfag. Diskusjonen nå handler om å utvide lærerutdanningen til en 5-årig mastergrad. Alt dette er ganske konkret synes jeg, og handler både om å øke kompetansen til de som tar lærerutdannelsen og å få flere til å søke seg til yrket. Dette mener jeg bidrar til å øke statusen.

    Jeg er politiker – ikke fagperson – og jeg tror at dere som jobber i skoleverket kan gi bedre svar på mange av disse spørsmålene enn det jeg kan. Vi må lene oss til det lærerne selv opplever, det forskningen forteller oss og en (forhåpentligvis) sunn fornuft. Ett av mine budskap i kronikken er at debatten om hvilke skoler som skal legges ned og hvilke som skal bestå, overskygger alle andre debatter om læreryrket og om det som skjer inni klasserommet. Det betyr ikke at den debatten er uviktig, men at den blokker for mye annet. Og da mener jeg ikke at det kun gjelder politikere. Det gjelder stort sett alle andre også – i alle fall det vi ser av debatter om norsk skole i media. Vi kommer til å få mange og vanskelige debatter om endring av skolestrukturen i Kristiansand fremover, og de må vi ta. Men det betyr ikke at vi som skal være skolepolitikere ikke skal snakke om noe annet. Det har i alle fall jeg tenkt å bidra med.

    Kom gjerne med innspill på hva vi kan gjøre lokalt! Hva mener du er det viktigste som kan gjøres med rammebetingelsene til lærerne, som gjør at flere vil søke seg til yrket?

  3. Bjørnar

    Eg ser det at min kommentar her bevagar seg litt utanom det som er temaet du skriv om, dette skuldast at dette er ting eg har tenkt på lenge i forbindelse med debatten omkring skulen og læraryrket, og din blogg var då ein passande, om enn litt tilfeldig, stad å lufte meiningane mine på.

    Så må eg og seie at eg har tatt vegen inn i læraryrket via PPU, og derfor veit så altfor mykje om den tradisjonelle lærarutdanninga. Og eg er klar over at spørsmåla eg stiller er spissformulerte og kan framstå som typisk «lærarsyting», men eg håpar du forstår poenga mine og at du kan finne tid til å svare meg.

    Kva er det som gjer at ein lærar med femårig utdannelse er betre enn ein lærar med fireårig utdannelse?

    Kvifor er det slik at når norske elevar ikkje oppnår dei resultata (PISA og liknande) som ein ønsker at elevane skal oppnå, så blir fokuset med ein gong retta mot lærarane, og andre samfunnsmessige tilhøve som kan påvike korleis norske elevar presterar blir haldne utanfor diskusjonen?

    Kvifor skal ein ungdom som kan velge å vrake innan høgare utdanning velge læraryrket når han/ho etter femårig utdannelse kan ende opp med å jobbe på ein arbeidsplass som dette? http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7845034

  4. Bjørnar

    La omformulere det førs spørsmålet, det blei litt tåpelig i si noværande form:
    I kva grad vil ei femårig lærarutdanning auke læraren sin kompetanse på ein måte som er betre enn den kompetansen læraren kan tilegne seg på eiga hand når han/ho kjem ut i arbeidslivet?
    Då tenker eg på formidlingsevne og relasjonsbygging, faktorar som etter mitt skjønn er langt viktigare enn tung faglig kompetanse i undervisningsfaget.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s