Kronikk: Til ungdommen

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Vi er mange som gråter når vi hører Nordahl Griegs Til Ungdommen. Gråter for mennesker vi har mistet – sammen med dem som opplevde og sammen med dem som står igjen. Teksten står igjen som et symbol på alt det som på en brutal og hjerteløs måte ble angrepet fredag 22. juli 2011. Verset over treffer oss som et nakent og inderlig sårt spørsmål, én uke etter at ett menneske forandret Norge. Når noen bomber demokratiet og skyter ungdommen vår, er det vanskelig å ikke hate – å ikke ville hevne. ”Vil dere slå tilbake?”, spurte den amerikanske nyhetskanalen CNN en av de overlevende fra Utøya. ”Tenk hva én manns hat har ført til, og se for deg hva all vår kjærlighet til sammen vil kunne gjøre”, var svaret hennes. Terroren har vist oss sitt ansikt og snakket til oss på sitt språk. Vi må nekte å forstå det språket. Vi må svare med det samholdet og den styrken landet har vist den siste uken. Forrige fredag fikk vi en knyttneve i hjertet. Nå tar vi igjen. Ikke med hevn, men med mer demokrati. Ikke med naivitet, men med tydelighet.

Resten av denne kronikken, som stod på trykk i Fædrelandsvennen fredag 29. juli 2011, kan du lese ved å trykke HER.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Demokrati

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s