Familien min

«Unge Venstre er en stor familie, og som alle familier har vi behov for å samles. Ikke minst i vanskelige tider”

Ordene over kommer fra leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, da han forklarte hvorfor det var så viktig for medlemmene av ungdomspartiet å møtes til sommersamling på Tromøya – selv etter de brutale drapene én uke tilbake i tid. Akkurat nå sitter jeg på toget mellom Oslo og Kristiansand. Helt siden søndag har jeg vært i hovedstaden  – og følt på hovedstaden. På alle måter – på godt og på vondt. Jeg tror ikke helt jeg hadde tatt innover meg de brutale hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya før jeg kom til Oslo. Før jeg søndag kveld møtte en by med tomme blikk, avsperrede gater og militærgrønne skikkelser med våpen – mange våpen. Selv om jeg så samholdet, kjærligheten og blomstene – så jeg også redselen, maktesløsheten og usikkerheten. Noe forandret seg fra søndag til mandag. Over natta. Da jeg mandag morgen gikk gjennom byen – på vei til et kurs – var det som om vi hadde oppdaget at alt ville ordne seg så lenge vi oppførte oss som en familie. De tomme blikkene hadde fått kraft, gatene var åpnet og våpnene var borte. Det var ikke hverdag igjen, men det var mennesker som ikke lenger så ned og tilbake – men opp og fremover. Det var et land og et folk i dyp sorg, men likevel fulle av kjærlighet til hverandre. Fra da av og frem til nå har jeg ikke sett hat. Jeg har ikke sett ønske om hevn. Og jeg har ikke sett noen gi opp. Det er utrolig sterkt.

Det var spesielt å være i Oslo denne uka. Vondt og godt. Hver dag har jeg vært utenfor domkirka. Enten om morgenen, sammen med noen få mennesker. Eller på ettermiddagen, sammen med halve byen. Begge deler har vært tøft, men fint. Jeg har stirret, tenkt og grått. Jeg har lagt ned roser, lest hva andre har skrevet og følt på en stemning og en sorg jeg aldri før har møtt. Da jeg mandag kveld stod på Rådhusplassen sammen med over 200 000 familiemedlemmer, forstod jeg at terrorens språk ikke besvares med mer ondskap. Å se at ingen ønsker å hate – men elske. At ingen vil hevne – men svare med kjærlighet. Det er finere enn alt annet i hele verden akkurat nå.

Jeg kjente ingen av de drepte personlig. Likevel er det personlig. Personlig for meg – og personlig for alle jeg har truffet siden fredag 22. Juli 2011. Når noen dreper 77 mennesker, så sørger Norge samlet – som én enhet. Når noen dreper politisk engasjert ungdom, angripes også fremtiden. Det gjør meg så uendelig forbanna og trist at et menneske jeg ikke vil bruke navn på, hjerterått og kaldt skyter og dreper unge mennesker som vil forandre og som vil ta ansvar. Jeg har ikke følt meg som en politiker den siste uken. Men jeg har følt meg som en tidligere ungdomspolitiker. Jeg har kjent på hvor mye tiden min i et ungdomsparti har betydd. Hvordan den formet meg som menneske og som politiker. Hvor mange nære og gode venner den ga meg. Og hvor mange sommerminner jeg sitter igjen med. Mange er nå fratatt de minnene. Fratatt de vennene. Og fratatt de fremtidsmulighetene. Ingen flere skal oppleve det som skjedde på Utøya forrige fredag, og ingen skal skremme ungdom fra å engasjere seg i politikk og samfunnsliv. Selv om valgkamp og politikk naturlig nok er satt på vent i ukene som kommer, så er jeg glad for at både Fremskrittspartiets Ungdom og Unge Venstre arrangerer sine sommerleirer. Ikke helt som planlagt, men de møtes. Unge Venstre leder Sveinung Rotevatns ord står igjen som et bilde på hvordan det er å være aktiv i et ungdomsparti. Men det står også igjen som en beskrivelse av hvordan det norske samfunnet har fungert i uka som har gått. Sammen. Som en familie. I morgen skal jeg besøke Unge Venstres sommersamling på Tromøya. Der skal jeg stå sammen med ungdommene i fortvilelsen, men også i kampen videre.

Jeg er stolt. Stolt av et folk jeg aldri trodde kunne fremstå så samlet som vi gjør nå. Stolt av en statsminister jeg ikke har stemt på. Stolt av en kongefamilie jeg prinsipielt sett ville fjerne. Og på søndag har jeg tenkt å delta på en gudstjeneste i ei kirke jeg ikke er medlem av.

Hvil i fred, Torjus, Syvert, Johannes og alle dere andre som så brutalt mistet livet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Det er uendelig urettferdig, men alle vi som er igjen skal besvare angrepet for dere. Ikke med hat og hevn – men med demokrati, kjærlighet og engsjement. Jeg er på toget på vei tilbake til Sørlandet for å begynne jobben nå – sammen med uendelig mange andre. Jeg ser kampviljen i øynene på sidemannen i sete 32. Han er en del av den nye familien min.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Diverse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s