Eller hva, lille venn?

Faksimilie: Fædrelandsvennen, 05.04.11

Julie Brodtkorb Volberg ble sammenlignet med Linni Meister da hun kjempet om en plass på listen til Oslo Høyre. Derfor kommer hun til Sørlandet for å holde foredrag om hvor utsatt kvinnelige politikere er for hersketeknikker. Jeg tviler ikke på at hun har opplevd det, verken Julie, Irene, Bjørg, Mette, Torhild eller meg. Vi som bidro med historier fra det politiske liv – sirlig plassert inn i en kontekst der det kun er kvinnelige politikere som opplever å bli herset med. Vi må bygge nettverk, sier Julie Brodtkorb Volberg. Offerrollen kler meg ikke; derfor vil jeg gjerne sluttføre historien om min opplevelse av hersketeknikker, som ble presentert i Fædrelandsvennen i dag. Det handler om litt mer enn «lille venn».

Det høres kanskje både naivt og ekstremt politisk korrekt ut, men det irriterer meg selvfølgelig at hersketeknikker i politikken gjøres til et problem kun for kvinner. For det første tror jeg også menn opplever det. For det andre tror jeg at om en skal peke på en gruppe, så er de unge (yngre enn meg…) mer utsatt. Jeg er i kjent stil skeptisk til å lage kvinneproblemer, fordi jeg tror at de utfordringene vi har (både på dette og andre områder) løses best ved å tenke menneske – ikke kjønn. Og fordi jeg tror at vi ved å hele tiden sette et ekstremt fokus på å gjøre alt til en kvinne- og/eller likestillingssak, bare forsterker de utfordringene som faktisk finnes. Når journalisten fra Fædrelandsvennen i går spurte meg om det stort sett var menn som tiltalte meg «lille venn» da jeg var ny i politikken, kunne jeg bekrefte det. Men jeg kan også komme med eksempler på hersketeknikker jeg i stor grad opplever fra kvinner.  Begrepet «ung og lovende» kommer gjerne fra kvinner – helst partifeller. «Ung» begynner kanskje å bli et kompliment, men «lovende» er bare flåsete. «Lille venn», «kjære deg» og «så bra at du engasjerer deg», er begreper jeg husker spesielt fra de årene jeg var alt for ung i en eldre forsamling – alt for ofte. Det stakk ganske godt innimellom, men de har heldigvis flatet ut med tiden. Den andre hersketeknikken jeg husker godt fra tiden som ungdomspolitiker i tidvis litt for store sko, er smilet. Det påtatte sympatismilet. Det som kommer istedenfor ord når du har sagt noe. Det som egentlig sier «du er så søt når du er engasjert, men nå skal de voksne snakke». Så fortsetter møtet, og du er etterlatt i en pøl av egen usikkerhet.

Så jo da, selvfølgelig har jeg opplevd og opplever fremdeles hersketeknikker. Men, det jeg vil ha frem her, er at jeg egentlig aldri har følt at det er kjønnet mitt som er problemet. Jeg tror ikke at jeg med en penis og litt gryende skjeggvekst hadde unngått «lille venn» og sympatismilet. For meg har det heller vært en følelse av for lav alder – eller forsøk på å tillegge meg for lav alder. Eller kanskje den mest vanlige: Eldre mennesker med kort fartstid i politikken som har behov for å få utløp for en form for mindreverdighetskompleks overfor unge mennesker med lang fartstid. Jeg beklager at jeg begynte tidlig og har fått med meg mye, altså. Fordelen er at jeg sikkert kan være ung og lovende til langt inn i pensjonsalderen.

Offerrollen kler meg ikke, sa jeg. Det er først og fremst fordi jeg (selvfølgelig og dessverre) benytter meg av hersketeknikker selv. Siden jeg har opplevd det i mange år, er jeg bevisst på å prøve å unngå det – men jeg klarer det selvsagt ikke. Jeg er klar over det, og jeg er klar over at jeg nok først og fremst bruker det innad i mitt eget parti. Jeg bruker den erfaringen og kunnskapen jeg har for det det er verdt. Jeg holder meg unna «lille venn», men kan gjerne se for meg at «kjære deg» har falt ut av munnen min fra tid til annen. Jeg bruker det jeg kan om media og politiske prosesser til å sable ned forslag jeg er uenige i. Jeg mener til og med å huske at jeg drar til med et sympatismil når anlednigen byr seg. Jeg tror langt i fra at jeg er den verste jenta i klassen, og jeg tror at jeg er ganske bevisst på å holde meg unna de verste triksene i boka; de jeg har lært meg å hate. Men – og det er grunnen til at jeg legger hodet på blokka her – vi må ikke tro at problemet med hersketeknikker i politikken (og andre steder for den saks skyld) er så kjønnsmessig ensidig at alle kvinner som prøver seg på den partipolitiske akse automatisk er et offer for den mannlige penisforlenger.

Eller hva, lille venn?

Advertisements

5 kommentarer

Filed under Demokrati, Diverse

5 responses to “Eller hva, lille venn?

  1. Erik

    Jeg synes det er synd at hersketeknikker benyttes i politikken, fordi dette dreier seg om hvem som etterhvert skal bli valgt av folket. De som vinner frem er ikke de med de beste forsettene og beste kunnskapene, men de som har de spisseste albuene?

  2. Jeg er enig med deg, Erik, at det er synd at det brukes så mye hersketeknikker, fordi det setter innholdet litt i skyggen av formen. Og også fordi det tidvis er en ufin metode og en form for dårlig oppførsel som spesielt setter yngre og mer uerfarne mennesker i en lei situasjon. Samtidig tror jeg ikke vi skal tillegge det så mye effekt at vi ikke tror at kunnskap og kompetanse vinner frem. Det tror jeg fremdeles det gjør!

  3. Tord

    Flott at du setter dette i perspektiv, for disse hersketeknikkene handler såvisst ikke om kjønn! Det er i mange tilfeller snakk om situasjoner hvor mottaker legger andre ting i budskapet enn avsender gjør.

  4. Da jeg var representant i Akershus fylkesting (87 – 95) opplevet jeg at SVs gruppeleder kalte en Ap-representant (SV og Ap samarbeidet i fylkestinget!) for «unge mann». Ingen reagerte på herskerteknikken, heller ikke jeg (for det var kutyme at gruppelederne skulle påtale slikt som var brudd med reglene eller god takt og tone – hvis ordføreren ikke gjorde det).

    Ap-representanten har kommet godt opp i verden siden dengang, og sitter idag på Stortinget.

  5. Joda, lille du. Personlig tipper jeg at jeg bruker hersketeknikker massivt, særlig når jeg er usikker på argumentasjonen min eller føler meg på gyngende grunn. Men all den tid man jo vet at en person som er sikker på seg selv og egen argumentasjon ikke har behov for å bruke hersketeknikker bør man kanskje heller se på bruken og brukerne med en viss medfølelse? Særlig med tanke på at det også er en brukbar hersketeknikk? Syns egentlig faren for metadebatter er både overhengende og iøyenfallende på dette området, men det kan jo være stas.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s