Gi meg en parole og jeg skal gå i tog!

Jeg vet jeg tråkker på noen tær når jeg mener at kvinnedagen har blitt mindre viktig, har feil fokus og ikke er noe jeg klarer å forholde meg til. Likevel starter det gjerne noen opphetede diskusjoner der min uvitenhet, historieløshet og alder gjerne blir sentrale elementer i diskursen. Det samme skjedde selvfølgelig da jeg kom på jobb i dag – 8. mars 2011. Jeg kunne selvsagt unngått det, men jeg vil ikke. Kvinnedagen kunne vært viktig, også for meg. Men den er det likevel ikke. I hele dag løper vi rundt og gratulerer hverandre med dagen. Halvparten av gangene later jeg som om jeg ikke forstår hva de gratulerer meg med. Den andre halvparten mumler jeg en gratulasjon i retur. Av ren høflighet? Ja, stort sett bare det. Dessverre? Ja, egentlig.

Diskusjonen rundt kaffetrakteren på jobb i dag morges var på mange måter interessant, og fikk meg til å kaste vekk noen arbeidsdagsminutter på å tenke over noe av det som ble sagt og diskutert. Spesielt to elementer var interessante. Det ene handler om innholdet på kvinnedagen. Jeg sa nok at jeg ikke klarte å relatere meg til kvinnedagen som viktig for min og norske kvinners hverdag. Noe sånn. Det ble respondert med en mitraljøse av historier om hvordan kvinner i Tyskland, Asia og Midt-Østen har det. Og andre steder. Det tror jeg er litt av kjernen i min skepsis. Hadde kvinnedagen handlet om noe større og viktigere enn vår egen nesetipp – så skulle også jeg brent bh’er og gått i røde sosialisttog. Kanskje. Men det er det vi ikke klarer. Da kvinnedagen ble arrangert i 1910, 1950 eller 1975, så hadde de noe viktig å kjempe for. Noe som angikk oss alle og som betydde noe. Jeg skulle ønske noen kunne gi kvinnedagen et slikt innhold også i 2011. Dyrevernalliansen har valgt å fokusere på at «Pelsdyroppdrett tiltrekker ikke kvinner». De understreker på alle måter mitt poeng. Det er klart at vi fremdeles har utfordringer når det kommer til likestilling i Norge, men når nesten ingen kan plassere seg under de parolene som velges – så har vi et problem. Og når vi lager kvinnedagssaker ut av helse, uføretrygd og frihetskampen i Egypt, så har vi et stort problem. Det er viktige saker – men det er ikke kvinnekamper.

Det andre elementet jeg merket meg fra diskusjonen i dag morges, var den sedvanlige «du er for ung til å forstå». For all del. Jeg er bare 30… Problemet er vel at jeg også vil være for ung når jeg er 40, 50 og 60. Om jeg i dag, i en alder av 30, ikke klarer å forstå hvorfor dette er en dag med mening, så forstår jeg det heller ikke når jeg blir eldre. At jeg er for ung til å forstå, handler ikke om alderen min – det handler om generasjonen min og de som kommer etter. Det hjelper neppe å be oss lese historiebøker om bh-brenning. Vi må skape vår egen historie. Slik dagen er i dag, klarer vi ikke det. Dessverre.

Jeg skal gjerne feire kvinnedagen 8. mars. Men vi må gi den et innhold som gir mening og betydning. I dag er den et symbolsk og kortvarig fakkeltog for de som husker hine hårde dager. Og for pliktoppfyllende sosialister. Symboler og feiring av historien er bra. Men det dør om det ikke gis et innhold også fremtidige generasjoner kan relatere seg til. Paroler om kriminalisering av horekunder og pornoindustrien er ikke et skritt i riktig retning. Gi meg en parole jeg kan stille meg under, så skal jeg alltids gå i tog. Slutt å gjøre menneskekamper om til kvinnekamper, så skal jeg alltids gå i tog.

Her kan du høre intervjuet med meg om denne saken i Radio Sør.

Advertisements

13 kommentarer

Filed under Diverse

13 responses to “Gi meg en parole og jeg skal gå i tog!

  1. Stein Inge

    Skal vi gå i tog under parolen, Eva? :-)

  2. Are

    Hva med å feire at mødrene har balletak på fedrene i samværssaker?

    (Som du skjønner, så er jeg helt enig med deg…)

  3. Anytime, Stein Inge! Bare ikke på kvinnedagen :-)

  4. lunsjmann

    Interessant lesning for en som var med i det første toget i Kristiansnd 8. mars 1975. Parolene har endret seg vesentlig siden den gang, men fremdeles er det noen fra den gang som er er likeaktuelle i dag. Dette gjelder ikke minst likelønnskravet og paroler mot prostitusjon og porno – men pelsdyrparolen er for dum – og den hadde vært det også i 1975.

  5. Ja, noen er absolutt fremdeles aktuelle her i landet. Faktisk er de fleste aktuelle ennå – dog i andre deler av verden enn Norge. Paroler om prostitusjon og porno er politisk lada, og deler fort landskapet. Det bør være andre saker som er viktige også. Slik det har blitt nå, «konstrueres» det langt på vei saker som kvinnekamper. Ta for eksempel helse, uføretrygd og revolusjon (Egypt) som er noen av årets saker. Dette gjøres til kvinnekamper, men er ikke det. Det er fremdeles kamper å kjempe. De må vi fylle 8. mars med – ikke konstruere nye kvinnekamper som kanskje ikke finnes.

  6. Tilbaketråkk: Pancake day | Anne bor i London

  7. Eh, du vet at 8. mars-komiteen er åpen for alle? Det er bare å være med og bestemme innhold og paroler og det som er – innholdet, om du vil. Og forøvrig: http://antibloggeren.wordpress.com/2011/03/09/kjaere-antifeminister/

  8. Sitter du virkelig å venter på at noen skal gi deg en parole å masjere under? Hvorfor skal noen gi deg en parole å masjere under? Avspeiler dette din politiske driv, ditt engasjment , dine interesser? Er dette måten du har arbeidet som politiker, for dine velgere for ditt parti?

    Forventer du, en representatnt for et libralistisk individualistsik parti, at andre, som har ønsker, visjoner eller håp skal sette seg ned å tilpasse seg dine forventninger og krav?

    Viss du ikke ønsker å engasjere deg så for all del la være, men rakk ikke ned på dem som gjør det. Viss du ikke evner å opparbeide nok engasjemang til å selv melde deg inn i en 8mars komite, og arbeide for endringer slik at du selv føler parolene represetnerer deg, så for all del la være. Men for helvete heller, ikke sitt å sutr over at ingen lager paroler for deg.

  9. Jeg tror ikke noen av dere trenger å bruke så mye fantasi for å forstå at dette ikke handler om å lage en parole jeg kan gå under. Eller at jeg rakker ned på noe engasjement. Engasjementet for kvinnedagen faller og sakene forvitrer. Jeg tror dere forstår at dette handler om at det som tidligere var en dag mange engasjerte seg i og synes var viktig – nå har blitt en dag de fleste ikke engasjerer seg i og ikke forstår hvorfor er viktig. Dere som åpenbart fremdeles synes den er viktig, har en jobb å gjøre for å få oss andre til å forstå hvorfor. I dag gjør jeg og mange med meg ikke det. Derfor engasjerer jeg meg ikke i den – på lik linje med de fleste andre i Norge. Når hele spekteret av politiske saker gjøres til kvinnesaker – så lurer jeg på hvor de egentlige likestillingssakene er. Les bloggposten en gang til – ikke bare overskriften – så tror jeg dere skjønner at dette verken handler om meg og behovet for en parole, eller er en kritikk av de som engasjerer seg. Tvert i mot. Legg ned garden litt, så kan kanskje denne dagen bli noe som engasjerer folk en gang i fremtiden.

  10. Ro, ro til fiskeskjær
    mange fisker får vi der:
    En til far og en til mor
    en til søster og en til bror
    Og to til den som fisken dro
    og det var vesle ……….

  11. Det er rett og slett bare trist at du ikke ønsker å forholde deg til saken på en ordentlig måte. Heldigvis finnes det mange andre som både mener at dagen er viktig, og som ser at den har store utfordringer.

  12. Tilbaketråkk: Kvinnedagen: Individualisme fremfor feminisme og mannssjåvinisme : Liberaleren

  13. Tro Ari

    Til Geir.
    I stedet for å angripe Eva Kvelland, burde du kanskje se på formålet med kvinne kamp! Alt for lenge har sekterisk grupper fått herje med kvinnedagen og brukt den i sitt sekteriske politiske arbeide. Kjenner godt dette fra 1970 tallet, hvor organisasjoner på ytterste venstreside, drev som spekkhoggere på brede tverrpolitiske organisasjoner. Nei til Eu favnet under EU kampen, grupperinger fra NKP til Høyre folk. Vi som deltok innså nemlig at skulle kampen vinnes, så måtte det vi kunne samles om, settes i sentrum. Det samme gjelder kvinnekampen – Mye er gjort men samtidig bør fokus nå settes på de kvinner som ofte blir skvisset mellom flere kulturer og som ofte må ta til takke med de dårligste jobbene, med lav lønn, stor belastning. Kvinner med % av en full jobb som hele tiden må leve i angst å miste deler summen med stillinger. kvinner som i tillegg til å fostre opp barn, må jobbe 12 til 16 timer om dagen.

    Jeg støtter derfor Eva Kvelland sitt krav om færre paroler.

    Sentralt gjennom historien er kvinners innsats, forsøkt skjult. Under 2. verdenskrig sto kvinner for produksjon av våpen, deltok i kamper, passet barn og eldre. Skulle jeg derfor valge en parole å gå sammen under så ville jeg velge. – Kvinner kan! – hvor togets paroler viser bilder av kvinners historiske rolle og med ordene – KVINNER KAN! –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s