Arne, min Arne

Foto: flickr.com/rubenbs

Jeg var utenbys i helga. Ikke så langt utenbys at jeg møtte Arnes islamifiserte samfunn, men så langt utenbys at jeg måtte stå over opplevelsen av å høre «Astrid, mi Astrid» runge over torget i takt med Arne Tumyrs agiteringer, vuggende i takt med den gule bruskassa han så pent danderte sine urnorske føtter på. Du vugger mot det vi ikke kjenner, Arne, og det vi ikke kjenner, det er vi like skremt av som muslimene i parken er av deg. Og jeg er av deg, for den saks skyld.

Under overskriften «Fornøyd med oppslutningen», kunne vi i dagens Fædrelandsvennen få servert en god dose frykt på trykksverte til morgenkaffen. Den tidligere journalisten og Frp’eren, Arne Tumyr, hadde lørdag tatt turen til torget i Kristiansand, med gul bruskasse og en god porsjon nasjonalromantikk under armen. Dagens misjon: Overbevise solbrente kristiansandere om at det samfunnet de lever i og de menneskene de omgås, er begynnelsen på noe grusomt; begynnelsen på islamifiseringen av Norge. Konklusjonen hans er selvsagt at alle må stemme Frp, så blir alt så meget bedre.

Jeg har i stille stunder lurt på hva den islamifiseringen av Norge egentlig handler om. At religion kan skape uenighet har det vel aldri vært noen tvil om, og den økende migrasjonen i verden betyr selvsagt at forskjellige mennesker med forskjellig tro, livssyn og kulturelle bakgrunn møtes og lever sammen på mindre atskilte arenaer enn tidligere. Fører det med seg problemer og utfordringer? Selvfølgelig gjør det det. Skal vi forsøke å gjøre noe med utfordringene? Selvfølgelig skal vi det. Men er det det Arne Tumyr og hans meningsfeller gjør? Nei, det er dessverre ikke det. Problemet er ikke først og fremst meningene til Tumyr. De kan jeg være uenig i, men leve med. Problemet Arne, min Arne, er at du sprer frykt. Frykt og sinne. Frykt og sinne over en verden og et samfunn i endring. Frykt og sinne over at migrasjon forflytter mennesker til steder der de ikke har tråkket sine barnesko eller skinnsandaler.

I samme avis kunne vi i i dag også lese et, etter min mening, treffende innlegg av Stian Rønvåg (Prosjekt Omdømme Sørlandet). Rønvåg tar veien fra Vilhelm Krag, via raseantropologien og frem til dagens Sørlandet. Han beskriver hvordan myten om den magelige, trege og konforme sørlending fremdeles holdes i live av opplevde sannheter og stråmenn; altså hvordan vi tror ting er – uten at de nødvendigvis er slik. Ikke ulikt fryktpredikanten Arne Tumyr. Rønvåg ber oss snu fra pessimisme til opptimisme. Jeg ber Arne Tumyr om å gjøre det samme.

Frykten for at «Astrid, min Astrid», skal blir til «Muhammed, min Muhammed», fører like lite med seg som en hvitveis i et mørklagt bomberom.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Verden

One response to “Arne, min Arne

  1. Kay C Jørgensen

    Kay C. Jørgensen
    Har hatt «gleden» av å høre Arne prate om sin frykt ang. islamiseringen av Norge, den på Arkivet i Kristiansand (ikke akkurat Arne på hjemmebane det skal han ha, men så dårlig gjort hjemmelekse har jeg sjeldet opplevd.) Etterhvert som man ser noen av disse «eks. Frp» medlemmene dukker opp igjen, må jeg faktisk gi kreditt til de som i sin tid ekskluderte en rekke personer og avverget en «dustifiseringen» av partiet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s