Når den private velstanden øker, så øker også forventningene til hva offentlig sektor – og spesielt kommunene – skal yte. Forventningene blant velgerne skaper igjen flere politiske løfter. Like fullt vil muligheten til å oppfylle løftene, alltid tape kappløpet mot forventningene. Hva gjør vi når det er et gap mellom hva vi forventer og hva det offentlige kan tilby? Betyr det at vi forventer vi for mye, eller betyr det at offentlig sektor leverer for dårlig? Det er en krevende øvelse å være kommune i ”verdens rikeste land”. Det etterlater kravstore innbyggere med rettmessige forventninger til det offentlige tjenestetilbudet, en gjeldstynget kommunesektor og en rekke debatter vi ikke våger å ta.
Kommunen er velferdssamfunnets førstelinjetjeneste. Det er her vi retter våre forventninger, mottar velferdstjenester og stiller politikerne til ansvar. Men kommunen møter også forventninger fra staten. Forventninger og pålegg om hva som skal leveres for de midlene som sendes ut i landets 429 kommuner. En kommunes mulighet til å selv øke inntektene, begrenser seg i stor grad til innføring og nivåregulering av eiendomsskatten. Og den vil – paradoksalt nok – nesten ingen av oss ha. Svaret på alt vi ønsker oss, er som oftest mer penger. Mer penger til skolen, mer penger til eldreomsorgen, mer penger til barnehagene, jernbanen, veiene, universitetene og mer penger til helsevesenet. Samtidig vil vi helst betale mindre skatt, ha færre avgifter og lavere egenandeler. De stigende forventningers misnøye bidrar til at offentlig sektor og norske kommuner står overfor store utfordringer. Hvordan møter vi disse utfordringene? Det finnes ingen enkle svar, men det finnes mange åpenbare debatter. I dag legger politikerne lokk på to av de viktigste. Den ene handler om fremtidens kommunestruktur, og den andre handler om forholdet mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Den første vil nesten ingen ta i, og den andre ender alltid opp i en unyansert og polarisert debatt om allergi eller glorifisering av private aktører. Å ta lokket av disse debattene er et godt sted å begynne.
Det er bred politisk enighet om at store deler av oljeformuen skal settes på bok, slik at vi også i fremtiden kan ha en offentlig sektor som sikrer det velferdsnivået vi har i dag. Og selv om skattenivået i Norge er et særdeles politisk ladet spørsmål, finnes det en smertegrense for hva vi kan ta inn over skatteseddelen. Grensene for offentlige pengestrømmer, demper likevel ikke forventningene til offentlige prestasjoner. Privat næringsliv svarer på økte forventninger med økt effektivisering, blant annet gjennom automatisering, utflagging og endrede eierstrukturer. En lærer eller en sykepleier kan verken automatiseres eller flagges ut. Skal offentlig sektor produsere mer, trengs det flere i arbeid – ikke færre. Når Statistisk Sentralbyrå anslår at vi vil mangle 18 000 lærere innen 2020, og vi også vet at behovet for omsorgsarbeidere er stort, så er ikke mer penger et godt nok svar alene. Til sammen er tilgangen på finansiering og tilgangen på arbeidskraft de to viktigste begrensningene for den offentlige velferdsproduksjonen i fremtiden. Det kan ikke være noe alternativ å la være å snakke om akkurat det.
I dag ser vi en nærmest religiøs tilnærming til forholdet mellom offentlig og privat sektor, der begge politiske sider barrikaderer seg i skyttergraver, nærmest av gammel vane. Nyansene forsvinner og debatten dør ut i et munnhuggeri om hvem som skal betale for kulturen; kommunen eller private. Og om hendene i eldreomsorgen skal være varme eller kalde. De populistiske fristelsene er store. ”Gjør det sjøl”, sa ordfører Arvid Grundekjøn (H) i romjula, da han forsøkte å starte en debatt om forholdet mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Debatten strandet allerede i startgropa. Venstresidens kritikk av Grundekjøns ideologisering av politikken, ble besvart med tilsvarende ideologiske kruttsalver. Enkel politisk mynt! Jeg kan være uenig med ordføreren i mye av det han sier og gjør, men å ikke ville ta debattene han inviterer til, er en håpløs tilnærming. Når Kari Henriksen (Ap) reagerer på Grundekjøns utspill med å fortelle at hun er redd for at veldedighet skal settes i et politisk system der fattige, syke eller skoleplasser avhenger av rikes almisser, legger hun til grunn en ekstrem versjon av offentlig ansvarsfraskrivelse. En versjon i alle fall ingen politikere i Kristiansand forfekter. Stortingsrepresentanten anerkjenner viktigheten av frivillig innsats, men definerer private aktører som rike mennesker som gjerne kan gi av sin overflod. Det er kanskje underholdende med politiske debatter der nyansene er fjernet og politikerne står steilt mot hverandre i hvert sitt hjørne. Men det er neppe veldig konstruktivt, og det er ofte langt til de gode løsningene. Etter valget har vi fått et mer todelt politisk landskap i Kristiansand, med en tydelig, konservativ posisjon og en venstreside som varsler fire år med tøff opposisjon. Vi har sett konsekvensene av det første, og venter i spenning på det siste. Det er bra med tydelige politiske skillelinjer. Men det er ikke bra om det blokkerer for de store og viktige debattene om hvordan kommunen ser ut i dag, om ti år og om femti år.
Offentlig sektor er og skal fortsatt være fundamentet i det norske velferdssamfunnet. Men det er altfor enkelt å droppe nyansene og la den steile, ideologiske debatten tåkelegge utfordringene. Kravene til velferdstjenestene skjerpes og offentlig sektor settes under stort press. Vi skal forvente mye av norske kommuner, men forventer vi for mye? Og kan vi blindt videreføre dagens velferdsmodell, der det meste er finansiert over skatteseddelen og produsert av kommunen? Spørsmålene er for viktige til å reduseres til en boksekamp mellom høyresidens glorifisering og venstresidens allergi mot privat sektor. Debatten handler om så veldig mye annet.
(Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen, 13. januar 2012.)
