Kronikk: Forventer vi for mye?

Når den private velstanden øker, så øker også forventningene til hva offentlig sektor – og spesielt kommunene – skal yte. Forventningene blant velgerne skaper igjen flere politiske løfter. Like fullt vil muligheten til å oppfylle løftene, alltid tape kappløpet mot forventningene. Hva gjør vi når det er et gap mellom hva vi forventer og hva det offentlige kan tilby? Betyr det at vi forventer vi for mye, eller betyr det at offentlig sektor leverer for dårlig? Det er en krevende øvelse å være kommune i ”verdens rikeste land”. Det etterlater kravstore innbyggere med rettmessige forventninger til det offentlige tjenestetilbudet, en gjeldstynget kommunesektor og en rekke debatter vi ikke våger å ta.

Innlegg: Ikke glem oppvekstsektoren

De konservative partienes forslag om kutt i arrangør- og turnéstøtten, kutt i tilskuddene til skateparken og innføring av lokal kontantstøtte for 2-åringer, har bidratt til høy temperatur og debatt. Det er bra, for forslagene vitner mer om fortiden enn om Kristiansand i 2011. Men selv om dette er viktige saker, er det også andre deler av et kommunebudsjett som fortjener fokus.

Skolen er grunnleggende viktig for gode oppvekstvilkår. I Oppvekststyrets behandling av rådmannens forslag til budsjett for oppvekstsektoren, fremmet jeg følgende forslag: “Oppvekststyret ser med bekymring på den økonomiske situasjonen for arbeidet med tidlig innsats, det spesialpedagogiske tilbudet og de tilrettelagte tiltakene for barn med særlige behov i oppvekstsektoren. Oppvekststyret anmoder bystyret om å sørge for en omprioritering innenfor forslag til handlingsplan og budsjett 2012-2015 som muliggjør en økning i driftsrammen til oppvekstsektoren, tilgodesett nevnte formål.” Forslaget ble enstemmig vedtatt i Oppvekststyret. Venstre har fulgt opp vedtaket i sine endringsforslag til budsjett for de neste fire årene, gjennom å omprioritere midler til tidlig innsats og til det spesialpedagogiske tilbudet i barnehagene og skolene i Kristiansand. I tillegg har vi lagt inn midler til å rette opp i noen av kuttene i skolesektoren. Jeg er glad for å se at også Ap sitt forslag tar inn over seg det enstemmige vedtaket i Oppvekststyret, men må med skuffelse konstatere at verken Høyre, Frp eller KrF sine representanter i Oppvekststyret har vunnet frem i sine grupper. En årlig økning på 500 000,- til tidlig innsats er i beste falle en mager trøst, og det er trist å se at det politiske flertallets satsing på barn og unges oppvekstvilkår nærmest er fraværende.

I det samme Oppvekststyremøtet fremmet jeg også et forslag som Venstre igjen vil fremme i forbindelse med bystyrets budsjettbehandling i midten av desember. Kommunen er pålagt å utarbeide en årlig kvalitetsmelding for grunnskolen. Den har som formål å beskrive status og måloppnåelse for grunnskoleopplæringen i Kristiansand. Venstres forslag er at behandlingen av denne meldingen skjer ved at bystyret som kommunens øverste organ gjennomfører en årlig generaldebatt om innholdet i Kristiansandskolen, der status og utfordringer for skolesektoren i kommunen settes på dagsorden. Alle partiene som er representert i Oppvekststyret uttrykte støtte til Venstres forslag på møtet i november, og jeg forventer at de samme partiene også gjør det i bystyret 15. desember.

Eva Kvelland
Bystyremedlem for Venstre

(Leserinnlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen, 14.12.11)

Er jeg en kriminell?

På torsdag gjorde jeg noe galt. Fryktelig galt vil noen mene. Jeg ga en hundrings og en pakke boller til ei ung dame som satt i krysset mellom Markens og Gyldenløves gate. Hun så ut som om hun trengte både lappen og gjærbaksten mer enn meg. Nå mener altså noen at det jeg gjorde bør straffes. Steinar Bergstøl Andersen og Sissel Andersen fra Frp foreslår å gi meg bot fordi jeg gir penger til tiggerne i byen. Jeg skal altså gjøres til en kriminell fordi jeg av egen fri vilje hjelper en som trenger det. Dere viser en total mangel på forståelse og kunnskap om hva slags situasjon disse menneskene er i. Dere gjør narr av nøden og sparker dem som ligger nede for å rydde i synsfeltet til velfødde nordmenn. Viser fingeren til hele det norske velferdssamfunnet. Tramper på den friheten hver enkelt har til å hjelpe andre mennesker. Er den type frihetsfrarøvelse Frp-politikk?

Kronikk: De brysomme menneskene

De er litt brysomme disse menneskene. De som hver morgen velter ut av biler i millionklassen. Rike, velfødde og ganske sikkert kriminelle. I et truende antall tar de over byen vår, med blankpolerte negler og siste skrik – godt kamuflert i skitne filler og et blikk fullt av lidelse. Fattig om dagen – rik om kvelden. Lurer fra oss hverdagsidyllen og river ned det norske velferdssamfunnet. Med en skitten kopp og et bedende blikk. Det er ikke rart vi protesterer. For fattigdommen er vel mer ubehagelig for de rike enn for de fattige? Forestillingene om tiggerne i Kristiansand er mange. Virkeligheten er oftest en helt annen. Det bor ti mennesker under ei bro i Kristiansand. På dagtid tigger de småpenger på Markens, leter i søppeldunker eller plukker tomflasker. Om natta sover de under åpen himmel. De lager mat over et bål, har ikke tilgang til verken toalett eller dusj – og flere av dem har reist fra barna sine i hjemlandet. Dette er Norge i 2011. Og dette er de menneskene og den nøden vi daglig viser fingeren. Vi gir med kjeften og beholder med hånden.

Innlegg: Som man spør, får man svar!

I lørdagens utgave av Fædrelandsvennen kunne vi lese at 63 prosent av sørlendingene mener det er best for ettåringen å være hjemme hos mor. Eller kunne vi det? Det finnes mange måter å stille et spørsmål på. Fædrelandsvennen valgte åpenbart den måten som gir de svarene de ønsket seg aller mest. De svarene som har høyest nyhetsverdi. De svarene som forteller historien om den konservative landsdelen. Blant de 800 respondentene som fikk spørsmålet ”Hva tror du ville være det beste for et 1 år gammelt barn?”, så svarte tilsynelatende 63 % at det er ”Å være hjemme med moren”. Det Fædrelandsvennen glemmer er at mange som mener at barnet bør være hjemme – og ikke i barnehage – også mener at det er det samme om det er sammen med mor eller med far. Å ikke servere dette som et svaralternativ tvinger oss til å velge den ene av foreldrene – fremfor den andre. Til å prioritere mellom de to. At så og si alle disse svarer mor, forteller ikke nødvendigvis at sørlendinger mener at mor er en bedre omsorgsperson enn far. Den forteller bare at mange svarer mor når de blir tvunget til å velge. Jeg skulle likt å vite hvor stor andel som fremdeles ville svart mor om det fantes et tredje alternativ. Et alternativ der du kan mene at ettåringen skal være hjemme – uavhengig av om det er sammen med mor eller med far. Overskriften fra lørdagsavisen – ”Ettåringen har det best hos mor” – er i beste fall misvisende. Lill May Vestly fra det mye omtalte mammanettverket uttaler til Fædrelandsvennen at hun synes det er trist at undersøkelsen viser at flere har større tillit til barnehagen enn til far. Men er det virkelig mulig å si at meningsmålingen viser det? Jeg kan selvsagt bare spekulere, men de som har svart far har vel mest trolig gjort det ut fra et tvunget valg mellom mor og far, ikke i valget mellom mor, far og barnehagen? Tall kan fortolkes til så mangt og trekkes langt ut i en rekke spekulative hjørner. Jeg har all mulig forståelse for at slike meningsmålinger ikke kan regnes som eksakt vitenskap, men vi må vel likevel kunne forvente en viss grad av etterrettelighet også i dagspressens sensasjonsjag? Som man spør, får man svar! Og det svaret Fædrelandsvennen presenterte i lørdagsavisen bidrar i det minste til at mammadebatten kan fortsette for full pupp. Med rasende mødre og indignerte feminister i hvert sitt hjørne. Barna i midten og fedrene på sidelinja!

Eva Kvelland
Venstre

(Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen torsdag 24. november 2011)

Jeg vil ha sektorpolitikere og sektordebatter

I går var jeg på mitt andre møte i oppvekststyret i Kristiansand. De dagene vi var samlet i forrige uke gikk klokelig med til nødvendig opplæring. Nå var det tid for å drive med oppvekstpolitikk. For det er vel det vi skal gjøre som oppvekstpolitikere? Før var alle sektorpolitikere. Nå er vi mer og mer generalister og partipolitikere som haler og drar i hver vår ende av kontroversielle saker på tvers av sektorene. Det i seg selv har en verdi, men Kristiansand som en av kommunene som fremdeles har sektorutvalg, har også en mulighet til å ha sektorpolitikere og drive med sektordebatter. Det vil jeg ha mer av. Mitt mål med oppvekstsektoren og oppvekststyret i Kristiansand er at vi som oppvekstpolitikere skal kjempe for sektoren – både innad, utad, i partiene og i bystyret. Vi må ta ansvar og være sektorpolitikere.

Kjære Fabian

Jeg trodde vi var der, du og jeg. Som to elskende.  Jeg trodde vi delte rygg, marg og refleks. Du lurte meg til å tro at du nesten var en liberaler med prinsippfaste holdninger til hva en rettsstat er. Det var før du foreslo å sperre inne grupper av mennesker – uten at de var mistenkt, siktet eller dømt for noe. Det var der vi skilte vei, Fabian.

“Men hvis det er slik at noen grupper er overrepresentert når det gjelder overfallsvoldtekter, utfordrer det prinsippet om at alle skal behandles likt, uansett bakgrunn.”

Nei, Fabian. Det gjør ikke det. Det utfordrer ikke prinsippet om at alle skal behandles likt, uansett bakgrunn. Det er der jeg trodde vi var enige – du og jeg. Enige om at vi aldri, aldri, aldri skal fire på prinsippet om at vi behandler hverandre som individer – ikke grupper. Jeg trodde du og jeg hadde en felles forståelse der?

“Men i en så ekstrem situasjon som vi opplever nå, må vi kunne diskutere om vi må fire litt på prinsippene for å beskytte jentene våre.”

Jeg blir så lei meg, Fabian. Skal vi altså være redde for menn med mørk hudfarge, men kan føle oss trygge på at hvite menn ikke vil oss noe vondt? Er det slik det er?  Eller skal du sperre inne alle menn, Fabian? Bare for å være helt sikker. Du beskytter ikke “jentene dine” ved å låse døra for en spesiell gruppe mennesker. Også nordmenn voldtar. Både innenfor hjemmets fire vegger og ved overfall. Det er en ekstrem og jævlig situasjon, men vi beskytter vel ingen ved å fire på rettsprinsippene?

“Jeg er redd for at tiden er moden for å se på en form for begrensning av bevegelsesfriheten, selv om det sitter langt inne for meg.”

Langt inne? Sitter det langt inne å fengsle noen som ikke er mistenkt, siktet eller dømt for noe? Hos meg sitter det ikke langt inne. Det sitter ingen steder. Jeg er lykkelig for at du viser vilje til å gjøre noe, men du bruker feil medisin. Å dra asylpolitikken inn i debatten om voldtekt er en avsporing. Les rapportene, se på tallene og hent frem Sletner-utvalgets rapport fra 2008. Så kan vi snakkes igjen, Fabian.

Jeg måtte få det ut. Tømme hjertet mitt, Fabian. Kanskje kan vi en gang gå tilbake til dit vi var, men da må du vise deg fra en bedre side. Jeg har ingenting å gå på her. Sorry.

Eva
Psst: Fabian: Les her og prøv igjen! 

Smålig av Israel-venner

Skjermbilde: www.fvn.no

I dag arrangeres den årlige TV-aksjonen i regi av NRK. Den startet for første gang i 1974 og er Norges mest kjente innsamlingsaksjon. Jeg tror at de fleste i Norge – over en viss alder – har et forhold til aksjonen og har som utgangspunkt at den gir vi til som en årlig nasjonal dugnad. Årets TV-aksjonen samler inn penger til Norsk Folkehjelps arbeid med å fjerne miner og klasebomber. Jeg tror ikke det er noen som mener at formålet i seg selv er kontroversielt, men noen mener åpenbart at vi bør boikotte årets innsamling fordi pengene går til en sosialistisk organisasjon som angivelig skal være antisemittisk med en sterk slagside til Israel. Jeg skal ikke ta stilling til om de har rett i sin beskrivelse av Norsk Folkehjelp eller ikke, men av den grunn å boikotte aksjonen, er i nærheten av pinlig og smålig. Dette er en årlig nasjonal dugnad der formålet  er viktigere enn den organisasjonen som får pengene. Skal vi synke så dypt at vi politiserer hjelpearbeid på denne måten? Skal jeg la være å gi når kristne organisasjoner er mottaker – kun fordi de har et annet religiøst grunnsyn enn meg selv? Skal jeg boikotte hjelpeorganisasjoner som har et annet syn på homofile enn meg selv?

Å bruke TV-aksjonen til en politisk markering slik Israel-venner her gjør, er langt under deres verdighet! Dere har 364 andre dager i året til å ikke gi penger til Norsk Folkehjelp. Jeg høres nesten ut som en sosialdemokrat når jeg sier at dette er en nasjonal fellesskapsdugnad, men i dag betyr akkurat det fint lite for meg.

Kronikk: Verdens viktigste yrke

For en tid tilbake spurte en journalist meg om hva jeg husker best fra skoletiden. Jeg husker de gamle litt slitne toalettene på barneskolen. Der vi høytidelig erklærte evig forelskelse eller hat på de grå veggene. Jeg husker også den tomme asfaltørkenen og røykekrysset som var uteområdet på ungdomsskolen. Men mest av alt husker jeg Ester og Svein. Ester var frøken. Frøken som lærte oss bokstaver og løkkeskrift. Som lærte oss å hilse pent på læreren, holde tiden og behandle skolebøkene pent. Ester fikk meg til å ville lære mer. Hun er læreren vi besøkte etter at hun gikk av med pensjon. Læreren jeg ville valgt for mine egne barn. På ungdomsskolen traff vi Svein. Svein som stod på kateteret og ropte ”vive la France”,  og sørget for at jeg aldri glemmer at den franske revolusjonen startet i 1789. Både Ester og Svein var lærere jeg hadde respekt for, lærere som hadde respekt for meg og lærere som gjorde at jeg både lærte mye og ville lære mer. De har verdens viktigste yrke.

Innlegg: Nedlatende holdning

Ref. innlegg signert Steinar B. Andersen,
Fædrelandsvennen, 28. september

Politisk deltakelse er dessverre en knapp ressurs, og forsøk på å kneble engasjement skal ikke få stå uimotsagt. Da Frp-politiker Steinar Bergstøl Andersen leste Fædrelandsvennens artikkel om kunstneren Cecilie Nissen og dirigenten Rolf Gupta – som begge nå er vararepresentanter til bystyret for Venstre – var hans første tanke at disse menneskene kom til å bli dyre for kommunen. Min første tanke var at de kom til å bli verdifulle for kommunen. Andersen mer enn antyder at kulturarbeidernes inntreden på den politiske arena har som formål å gi institusjonene de representerer økonomiske fordeler. Hva slags tillit har du egentlig til det politiske systemet og til politikerne, Andersen? Når noen ønsker å engasjere seg, så nekter jeg å tro at det er fordi de skal melke til egen smørproduksjon. Et slikt syn på andre menneskers motiver har jeg ikke, og jeg tror faktisk ikke at noen av dine partikollegaer heller har det.

Jeg vet ikke om Andersen er redd for kunnskapen til Nissen og Gupta, men denne byen mangler markante kulturpolitikere. At mennesker med kunnskap om og interesse for kunst og kultur vil engasjere seg – uavhengig av parti – bør møtes med applaus, ikke med antydninger om egeninteresse, bukker og havresekker. Vi vet at et kommunestyre aldri vil være hundre prosent representativt for befolkningen, men vi utestenger likevel ikke spesielle grupper fra å delta. Det er det som kalles demokrati. Ta gjerne et grunnkurs! Kunst- og kulturarbeidere har i liten grad vært representert i politikken, og når noen nå vil være med, så stenger vi ikke døra fordi kommunen driver med kulturpolitikk. Hva så med sykepleiere i helse- og sosialstyret? Hva med lærere i oppvekststyret? Hva med næringslivsfolk i byutviklingsstyret? Jeg vet ikke hva ditt daglige virke er, Steinar – men jeg er mer enn sikker på at både du, jeg og mange andre ville møtt oss selv kraftig i døra om vi sa at ingen bukker skal være i nærheten av havresekken i norsk politikk.

- Å være kulturarbeider er ikke diskvalifiserende for politisk engasjement.

Steinar Bergstøl Andersen synes det er urovekkende å se hvor mange kulturformål som får økonomisk støtte. Jeg for min del synes det er betryggende at nevnte politiker ikke er medlem av Kristiansand kulturstyre. Om han har et anstrengt forhold til Venstre, så får det være, men ikke bruk det til å kneble og snakke nedlatende om mennesker som vil engasjere seg i politikken.

Eva Kvelland
Påtroppende bystyremedlem for Venstre

(Leserinnlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen, 30.09.11 og Kristiansand Avis, 06.10.11)