Tigging – eller skole og jobb?

I torsdagens Fædrelandsvennen kunne vi lese om familien Miclescu fra Romania. I mange år har de tigget i gatene i Kristiansand. Nå ønsker de å bosette seg her, skaffe seg jobb og la barna gå på norsk skole. “Nei, send dem ut”, er gjennomgangstonen i avisens kommentarfelt på Facebook. Det vitner om lite kunnskap og tenderer til forutinntatt forakt. Akkurat slik de fleste debattene om tiggerne i Kristiansand har vært de siste årene. Når disse menneskene nå vil jobbe – heller enn å tigge – så må vi applaudere, ikke trakassere. Både fordi de gjør det med loven i hånd, og fordi det er grunnleggende bra – både for dem og for samfunnet om flere kan jobbe og gå på skole, heller enn å måtte tigge i Markens.

Kronikk: Vis ansvar mot mobbing

(Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 22. mars 2012, og er signert hele Oppvekststyret i Kristiansand.)

”Alle barn og unge skal ha et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø med nulltoleranse for mobbing.” Dette er hovedmålet i regjeringens Manifest mot mobbing, som er signert av 324 kommuner, deriblant Kristiansand. Sammen med Opplæringslovens stadfestelse av elevers rett til et godt psykososialt miljø, danner det grunnlaget for våre felles forpliktelser til å sørge for at ingen elever utsettes for mobbing. Vi som folkevalgte politikere har det overordna ansvaret for å sette skolen i stand til å forhindre og håndtere mobbing og krenkende adferd. Det er et stort ansvar, og det er et alvorlig ansvar. Når kommunen nylig ble dømt i den mye omtalte mobbesaken, viser det at noen føler seg sviktet av systemet. Det i seg selv er alvorlig – både for den det gjelder og for vi som sitter med ansvaret for kommunens skoler. Vi ser at mye har endret seg de siste tiårene – forhåpentligvis til det bedre – men vi vet også at det fremdeles er elever som opplever mobbing i skolene i Kristiansand. Høyesterett har slått fast at kommunen har ansvaret. Det ansvaret må vi ta på alvor, vise stor ydmykhet overfor, og vi må jobbe ut fra det faktum at det dessverre ennå er avstand mellom ideal og virkelighet.

Medlem mot min vilje?

Stort sett kan jeg selv velge hva jeg vil mene – og hvor jeg vil mene det. Men på Facebook er det dessverre ikke alltid slik. Jeg har mange ganger opplevd å bli lagt til i grupper viet et eller annet formål – lite eller stort. Noen ganger er jeg enig i gruppens formål, og noen ganger er jeg uenig. Det i seg selv er egentlig irrelevant. Jeg vil selv velge om jeg skal støtte en sak eller ikke, og de som legger til andre mennesker i ei slik Facebook-gruppe – uten deres velsignelse – fortjener en smekk på lanken.

Så vil noen si at dette er bare Facebook, og at jeg ikke må ta det så alvorlig. Og det har de helt sikkert rett i. Det er ikke så alvorlig, men det er et viktig prinsipp. Facebook-grupper brukes til å samle støtte, og fra tid til annen blir de også en stemme i det offentlige rom gjennom at media bruker gruppens størrelse til å vise at en sak har stor eller liten støtte. Om 3000 er medlem av ei gruppe og halvparten er lagt til uten selv å ha gitt sin velsignelse eller aktivt meldt seg inn, har det en helt annen styrke enn om 3000 selv har meldt seg inn. Uavhengig om de støtter saken eller ikke.

Det kan godt være det er forskjell på om noen legger meg til i ei gruppe som vil ha en eller annen sjokolade tilbake i hyllene eller om jeg blir tvangsinnmeldt i ei gruppe som vil melde Norge ut av NATO. Men prinsippet er likevel det samme! Og, ja, det er veldig enkelt å melde seg ut igjen. Jeg gjør det stort sett hver gang. Men det er ikke poenget. Om jeg begynnte å melde folk inn i Venstre uten å spørre de først, så tror jeg veldig få hadde slått seg til ro med at de bare kan melde seg ut igjen. Ytringsfrihet betyr at en selv kan velge hva en skal mene, men også en frihet til å ikke mene noe. Og til å velge selv hvor og når en vil mene.

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle dedikere en hel bloggpost til Facebook-grupper, men noen ganger er det litt godt å bruke lørdagskvelden på de små ting – som likevel representerer noen viktige prinsipper. Ingen vil synes det er greit om noen signerte ei underskriftsliste med ditt navn. Det samme prinsippet bør gjelde i sosiale medier. Så neste gang du vil samle støtte for en sak, så spør før du legger til noen. Inviter – ikke legg til. Eller gjør det enklere for deg selv: Opprett ei side, ikke ei gruppe. Jeg vil heller trykke liker enn å bli lagt til – uavhengig om det er NATO eller sjokolade som står på dagsorden.

Det er mitt vennligsinnede lørdagsbidrag til avdelingen for sure oppgulp :)

Kronikk: Hva vil vi med skolen i Kristiansand?

For en tid tilbake kom jeg i snakk med en eldre herre på toget. Han kom på i Drammen og fant vindusplassen – helt bakerst i vogna. Vi prata om mye, Asbjørn og jeg. Men for en gangs skyld så brukte jeg mer tid til å lytte enn til å snakke. Asbjørn er en pensjonert lærer – i sløyd og i mattematikk – og han fortalte meg historien om den ene eleven han aldri glemmer. En ung gutt som ikke passet inn i den skolehverdagen han var plassert i. Han var svak faglig, falt gjennom sosialt, og havnet ofte i trøbbel i friminuttene. Han fikk spesialundervisning på eget grupperom, ble stadig sendt på ganga, til rektors kontor eller hjem til foreldrene. Til slutt ble han flyttet til en annen skole. Det var i femte klasse. Gutten var elleve år, på skakkjørt vei ut i livet og ble behandlet som et problem – for alle andre enn ham selv: “Jeg angrer på måten denne gutten ble kastet vekk og flyttet rundt, kun for at andre skulle få det bedre og systemet skulle fungere. Ingen tenkte egentlig på hva dette gjorde med han og hans fremtid”. Asbjørns historie handler om hvor galt det kan gå når enkeltmenneskene må vike for systemet.

Innlegg: Kirke, kjærlighet og kontrakt

Leder for Agder og Telemark bispedømmeråd, Jan Olav Olsen, tar i Fædrelandsvennen 15. februar til orde for å innføre et skille mellom den juridiske og den seremonielle ekteskapsinngåelsen. Jeg sier det kanskje ikke ofte nok, men i dette tilfellet bør vi lytte til kirkens mann. Ekteskap er ikke bare en religiøs institusjon eller en lovnad om evig kjærlighet. Det er også en juridisk avtale som regulerer rettigheter og plikter i et samliv. Ansvaret for en slik regulering av forholdet mellom to personer bør være et offentlig anliggende, og ikke en del av en religiøs seremoni. Til det er det for viktig. For noen år tilbake vedtok Stortinget en ny ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile. Det var et viktig vedtak, men vi burde i samme åndedrag ha løftet den juridiske vigselen ut av trossamfunnenes myndighet. Det var den gang stor støtte for Venstres modell om et skille. Regjeringen avviste likevel forslaget om å utrede en slik ordning. Det er synd, men nå – nesten fire år etter – er det heldigvis noen som igjen vil vekke til live den viktige debatten om et skille mellom juss og seremoni. Lederen for bispedømmerådet går foran som et godt eksempel. Politikerne bør følge i hans fotspor, og skyve viktige prinsipper lenger frem i argumentasjonskøen.

Tradisjoner er viktig, både for oss som enkeltmennesker og for samfunnet. Og jeg har ingen problemer med å forstå at bryllup og vigsel for mange har en slik status. Men ekteskapsinngåelse er også en juridisk handling – ikke bare tradisjoner og hvite kjoler. En obligatorisk borgerlig vigsel vil være ryddigere juridisk og samtidig gi trossamfunnene større makt over egne ekteskapsseremonier. Tradisjoner og gammel vane er ikke et godt nok argument for å fortsette slik det er i dag. Vi nærmer oss forhåpentligvis et skille mellom stat og kirke i Norge. Det er jeg glad for, og et slikt skille vil også måtte tvinge frem en deling mellom det juridiske og det seremonielle. Men det burde skjedd for lengst! Frie kirker og trossamfunn kan tro hva de vil og velsigne hva de vil. Men staten bør ikke outsource den formelle delen av en ekteskapsinngåelse, med en medfølgende aksept for at statskirka kun vier de de måtte ønske. Statens oppgave må være å legge til rette for trygge juridiske rammer rundt alle lovlige samlivsformer. Trossamfunnenes oppgave må være noe helt annet.

(Innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen, 18. februar 2012)

Innlegg: Munnkurv på kommunalt ansatte?

Dette innlegget stod på trykk i Fædrelandsvennen, lørdag 28. januar, og er en oppfølging av et oppslag jeg hadde om det samme i avisen dagen før. Saken blir nå fulgt opp videre. Jeg har bedt om å få tilsendt det reglementet ordføreren viser til, og vil om nødvendig ta saken opp i bystyret. 

Torsdag kunne vi lese i Fædrelandsvennen at fylkesordfører Terje Damman (H) og Høyres gruppeleder i Kristiansand, Hans Otto Lund, ønsker å kneble kommunalt ansattes mulighet til å uttale seg i media. De to politiske lederne angriper saksbehandler Bjørne Jortveit i Kristiansand kommune, for å ha uttalt seg om innholdet i en rapport på en måte Damman og Lund ikke liker. Det er det ikke mulig å lese som noe annet enn et forsøk på å begrense andre menneskers ytringsfrihet. Jortveit opptrer verken illojalt mot politiske vedtak eller uttaler seg til fordel eller ulempe for et bestemt politisk standpunkt. Lund og Damman viser manglende forståelse for viktigheten av ytringsfrihet og åpenhet i norske kommuner. De to Høyre-politikerne får støtte fra ordfører Arvid Grundekjøn, som peker på et reglement i Kristiansand kommune. Om kommunen har et reglement som sier at en ansatt – som attpåtil har klarert det med teknisk direktør – ikke kan informere om innholdet i en offentlig rapport via media, så har vi et problem. Allerede tilbake i 2005 innførte Lillesand kommune et reglement som sikret alle ansatte full ytringsfrihet, og flere kommuner har heldigvis fulgt etter. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan mene at dette ikke skal gjelde kommunalt ansatte i Kristiansand. Vi må ha tillit til at våre ansatte kan balansere forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt til sine ledere og politiske vedtak. Om ansatte unnlater å uttale seg til media av frykt for represalier, så er det i seg selv en begrensning av ytringsfriheten. Fakta kan tidvis være ubehagelig, men det betyr ikke at vi skal kneble fagfolk, og jeg er glad for at teknisk direktør, Ragnar Evensen, tydelig uttaler at Jortveit ikke vil bli kneblet og ikke har gjort noe galt. Jeg har bedt om å få tilsendt reglementet ordføreren viser til, og vil om nødvendig følge det opp med en egen sak i bystyret.

Eva Kvelland
Bystyremedlem i Kristiansand (V)

Kronikk: Forventer vi for mye?

Når den private velstanden øker, så øker også forventningene til hva offentlig sektor – og spesielt kommunene – skal yte. Forventningene blant velgerne skaper igjen flere politiske løfter. Like fullt vil muligheten til å oppfylle løftene, alltid tape kappløpet mot forventningene. Hva gjør vi når det er et gap mellom hva vi forventer og hva det offentlige kan tilby? Betyr det at vi forventer vi for mye, eller betyr det at offentlig sektor leverer for dårlig? Det er en krevende øvelse å være kommune i ”verdens rikeste land”. Det etterlater kravstore innbyggere med rettmessige forventninger til det offentlige tjenestetilbudet, en gjeldstynget kommunesektor og en rekke debatter vi ikke våger å ta.