Kronikk: Demokratiets likskue?

Har ungdom makt? 60-åringen ville neppe vært i tvil og svart at det er ungdommen som dominerer i det offentlige rom. 19-åringen ville kanskje sagt det motsatte, og påstått at vi lever i et samfunn styrt av godt voksne, der unge mennesker knapt blir hørt. Makt kan defineres på mange måter og utspilles på en rekke arenaer. Ungdom, både som individer og som gruppe, har i løpet av en generasjon fått større mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen. Likevel er avstanden til de formelle beslutningsorganene stor, og alder er både et formelt og uformelt kriterium for innpass i de fleste demokratiske strukturer.

Et representativt demokrati betyr at et fåtall tar beslutninger på vegne av de mange. Det norske styringssystemet er bygd opp på denne måten, både på lokalt og nasjonalt nivå, med valg hvert fjerde år. Debatten om representativitet i lokaldemokratiet er ikke bare en debatt om aldersspredning i folkevalgte organer. Det er en debatt om hele spekteret av likheter og ulikheter vi mennesker representerer. En debatt om hva som er representativt nok til at de demokratiske idealene holdes i hevd, og ikke minst en debatt om hvor villige vi er til å la folkestyret slik vi kjenner det, forvitre og delvis erstattes av andre former for styring.

Jeg har vært medlem av bystyret i Mandal siden 1999. Da var jeg 19 år og full av lyst til å drive med politikk, men helst på mine egne premisser. Mandal bystyre var ikke ensbetydende med mine premisser den gangen. Kommunepolitikk er ikke et lavterskeltilbud, og jeg må innrømme at jeg den gangen gikk fort lei av lange møter og tykke papirbunker. Jeg var 19 år og klar for å redde verden, bære plakater mot oljeboring og kjempe for en ny idrettshall til håndballaget mitt. Det er nok en smertelig erfaring for mange unge som kommer inn i lokalpolitikken å se at det ikke alltid er som en hadde håpet. Når jeg ser tilbake på de årene jeg har vært lokalpolitiker, er det både med skrekk og lyst, men mest av alt er det skremmende å vite at jeg i dag snart er 30 år gammel og fremdeles yngst i Mandal bystyre. Et aldersspenn på over ti år blant de i valgbar alder, er altså ikke representert i kommunens fremste folkevalgte organ.

Kvinner fikk stemmerett i 1913. De fleste unge kvinner, så vel som menn, stiller seg i 2009 fremdeles på sidelinjen og titter skremt inn på demokratiets virkemåte. Styrken på den politiske deltakelsen i befolkningen blir ofte knyttet opp mot nivået på valgdeltakelsen. Trenden ved lokalvalg har siden midten av 60-tallet vist en nedadgående kurve, som i 2003 landet på rekordlave 59 prosent. Selv om det er variasjoner mellom blant annet kommunene, landsdelene og by kontra land, viser deltakelsen at det i gjennomsnitt er fire av ti som velger å sitte hjemme på valgdagen. Forklaringene på den lave deltakelsen kan være mange, men vi ser likevel at det nødvendigvis ikke speiler en generell misnøye med lokaldemokratiets funksjon. Er det en utfordring for de demokratiske styringsidealene at representative organer ikke er representative for sammensetningen av befolkningen som helhet? Eller er det et større problem at ikke mer enn drøyt halvparten av de stemmeberettigede benytter seg av retten til å påvirke sammensetningen av disse organene hvert fjerde år?

I 2007 fikk vi for første gang siden 1979 en liten oppgang i deltakelsen sammenlignet med valget fire år tidligere. Lokalvalget i 2011 blir derfor spennende med tanke på valgdeltakelsen, og ikke minst med tanke på deltakelsen fra de yngste aldersgruppene. Kommunal- og regionaldepartementet lar enkelte kommuner forsøke seg med stemmerett for 16- og 17-åringer, og andre være forsøkskommuner for E-valg over internett. Noen vil vel si at jeg sjelden skryter av dagens regjering, men i dette tilfellet har de turt å forsøke seg med tiltak som absolutt ikke er forhåndsdømt til å lykkes. Det er likevel helt korrekt å prøve for å blant annet møte den lave valgdeltakelsen, ungdoms manglende tilstedeværelse i politikken og utviklingen mot et samfunn med større krav til elektroniske alternativer – også i demokratiets ærend.

Demokratiets vilkår både har vært, er og vil være, i stadig endring. Nye former for deltakelse i politiske prosesser har de siste tiårene blitt introdusert i norske kommuner, for blant annet å revitalisere lokaldemokratiets virkemåte og øke interessen for deltakelse i lokalpolitikken. Noen har fungert etter sin hensikt, mens andre forsøk har forsvunnet i det stille. Reformer for å øke innbyggernes direkte innflytelse i beslutningsprosesser er mange og strekker seg fra brukerdemokratisering gjennom opprettelse av såkalte brukerstyrer, via forsøk på direktevalg av ordfører og til åpning av kommunestyrenes talerstol for innbyggerne. Deltakelse fra de yngre aldersgruppene er en av de største utfordringene for demokratiet – både når det gjelder valgdeltakelse og representasjon i valgte organer. De siste tiårene har barne- og ungdomsråd dukket opp som paddehatter i de fleste av landets kommuner. Noen har gitt viktige og gode resultater der barn og unge har fått reel innflytelse på hva som skjer i kommunen. I mange av tilfellene har det likevel blitt med forsøket og skrytediplomet til ordføreren.

Unge mennesker er engasjerte. Det er det ingen tvil om. De deltar i frivillige organisasjoner, de påvirker egen skolehverdag og de diskuterer og kverulerer som alle oss andre. Likevel deltar de i liten grad verken som representanter eller velgere i det representative demokratiet. Barne- og ungdomsråd med reell innflytelse og andre forsøk på å la de unges stemme nå gjennom er bra, men spørsmålet er om det er nok når de ikke deltar på de arenaer der de endelige beslutningene tas. Må dagens representative organer gjøres mer representative, eller er vi villig til å redefinere de demokratiske styringsidealer og åpne for andre og mer direkte former for deltakelse? Deltakelsesformer der også den yngre garde både kan og vil delta, uten at det blir behandlet som et urettmessig punkt på kommunens skryteliste – et offentlig likskue.

Ulykkelig ekteskap

Et forhold handler om tillitt, ærlighet og troskap. Det handler om å dele sine innerste tanker og om en god balanse mellom det å gi og ta. Idealtypisk ikke ulikt arbeidsformen i en flertallsregjering. Venstre har i flere runder vært en del av en regjering med flere parter, og er vant til å måtte kompromisse for å finne de beste løsningene. Vi er vant til å tape og vinne, og vi er vant til å måtte gi og ta. Så lenge balansen mellom komponentene er god – selger man heller ikke den politiske og ideologiske sjelen. Dagens flerpartiregjering håndterer ikke denne balansen og ser fra utsiden ut som et særdeles ulykkelig kjærlighetsforhold.

Skal et forhold fungere må man samtidig som å være en enhet, klare å være enkeltindivider. Dagens regjering håndterer første del dårlig. Venstres nestleder, Trine Skei Grande, sa i sin tale til Venstres Landsstyre i dag at flertallsregjeringen ikke lenger er opptatt av å ha flertall, men å ha flertall innad i regjeringa. Et flertall av Arbeiderpartiet. Et flertall som SV åpenbart ikke er en del av, men en tilskuer til. Arbeiderpartiet har en tydelig plan for fremtiden til det proformaekteskapet de nå er en del av. De planlegger og rydder vei for en fremtid som singel. Biodieselsaken og innsettelsen av en visestatsminister uten portefølje er eksempler på hvordan det nå legges til rette for en skilsmisse der Jens sitter igjen med hele boet.

Når vi ser på det som kommer ut av forholdet mellom Arbeiderpartiet og SV nå, er det ingen grunn til å tro at Kristin Halvorsen har en dominant plass i ektesenga. SV bør bruke valget i 2011 til å vurdere om livet som singel og i opposisjon, er lykkeligere enn livet som underdanig part i et ekteskap der ingen setter pris på deg.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som ekteskapsrådgiver har jeg ingen tro på.

Nerdemodus

Dersom noen mot formodning skulle lure på om jeg hadde erklært internett som en flopp, blogg som full stopp og flyttet til ytre Mongolia, så kan jeg trøste med at jeg bare har en aller så liten nerdepause. Nærmer meg slutten av studier som sikkert burde vært unnagjort før jeg startet livet som profesjonell broiler. Men nå er jeg der snart! På tirsdag skal masteroppgaven “Bridge over troubled water” leveres. For de som måtte være spesielt interesserte så handler den i grove trekk om å gjøre et case-studie av samspillet mellom folkeaksjoner og politiske prosesser i en norsk kommune. 

Så vet dere det. Jeg skriver altså. Men ikke for dere – akkurat nå.

Sørlandet – siste stopp?

(bilde: www.flickr.com)

Å vokse opp handler både om å bli stilt krav til, og om å stille krav til de som er rundt oss. Som menneske har vi plikter overfor oss selv og omverdenen, men vi har også et ansvar. Et ansvar til å ikke bare bevise at vi kan hvis vi vil, men også et ansvar til faktisk å gjøre noe.

Ungdom blir på et tidspunkt unge voksne. Vi flytter hjemmefra, velger oss kanskje et studiested og betaler i dyre dommer for vårt første krypinn. Vi prøver, feiler og vi lærer, før vi endelig ser oss ferdig med overgangen fra ungdom til voksen. Ferdig med fiskepinner og ketchup, lange lørdager på lesesalen og sene onsdagskvelder på puben. Det er da vi skal ta det endelige valget. Hvor vil vi bygge og bo? Hvor vil vi jobbe? Hvor vil vi tilbringe livet som voksen og etablert? Da holder det ikke at Sørlandet er et midlertidig stoppested på veien mot det å bli helt voksen. Vi må ønske å være siste stopp, og perrongen må være attraktiv for dem som med store forventninger stiger av her nede!

Dette er starten på en kronikk jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen, 6. november. Resten av teksten kan leses her:

Nerd vs. blogger

Slik så jeg ut som liten og bekymringsløs…

Jeg innrømmer det like godt først som sist. Uten forbehold og med dypeste beklagelse. Jeg har vært en i overkant middelmådig blogger den siste tiden. Ikke fordi irritasjonen, engasjementet eller fingerfølelsen er forsvunnet. Det har heller ikke vært problemer med innloggingen i wordpress, og ingen bloggposter har forsvunnet ut i intet uten at det har en plausibel forklaring. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å prioritere det. For dere som er venner med meg på Facebook, så har dere ettertrykkelig blitt foret med informasjon om at jeg sitter @lesesalen – døgnet rundt. Har til tider vurdert å melde flytting og henge opp postkasse på utsiden av bygg 51 på UiA. Nå er det litt i overkant av 3 uker til levering. Analysen håper jeg er ca ferdig i løpet av helga (for man er selvsagt på lesesalen lørdag og søndag…), og et utkast til drøfting bør være ferdig innen en uke fra nå.

Skal bli fantastisk å levere, men også litt rart. Dette har vært en slitsom, men helt utrolig lærerik og spennende periode. Nerdetiden tar snart slutt, og jeg må bestemme meg for hva jeg skal gjøre etter jul – når jeg endelig blir voksen… Det er mye jeg har lyst til, og å ta et valg akkurat nå føles fjernt. La oss håpe jeg slipper å kaste mynt og krone… Og at jeg snart får tid til å returnere til bloggsfæren!

Men for at dere ikke skal tro at jeg har blitt helt politisk apatisk, så serverer jeg en kjapp liste over saker som rører rundt innenfor hjernebarken for tiden og som til stadig forstyrrer masteroppgavens progresjon:
- Bosetting av mindreårige flyktninger i norske kommuner. 
- Finansieringssystemet i universitets- og høgskolesektoren. 
- Datalagringsdirektivet. 
- Klimatoppmøtet i København
- Sørlandets omdømme 

I tillegg lurer jeg fælt på om Google har tatt over selvstendigheten min når jeg flere ganger daglig googler ting jeg allerede vet…

Universitetet i Agder taper – igjen

Vi hadde lite godt i vente vi som ønsket oss økte ressurser til studentene og universitets- og høyskolesektoren i dag. 11 måneders studiestøtte ble parkert allerede i forhandlingene om Soria Moria 2. I dag parkerte regjeringen også resten av forventningene mange av oss hadde til økt forskningsinnsats og bevilgninger til høyere utdanning. Den nylig avgåtte forskningsdirektøren på Universitet i Agder, Alf Holmelid, har ikke fått med seg sine kollegaer i regjeringen på å styrke verken eget universitet eller sektoren forøvrig. Det er skuffende.

Utdanningsinstitusjonene får i dag lovnader om noen flere studieplasser og 1000 nye studentboliger. Å gjøre noe med de strukturelle utfordringene – mangel på bolig og mangel på studieplass, er bra, men det hjelper lite når innholdet i utdanningsløpet ikke styrkes samtidig. For Universitetet i Agder blir midlene til studieplasser og de alt for få stipendiatstillingene som ble tilført i 2009 videreført, men vi ser ingen økning. Kampus i Grimstad trenger midler til inventar og utstyr. Regjeringen sier nei.

Finansieringssystemet til universitets- og høgskolesektoren er utformet slik at historisk bestemte ulikheter forsterkes gjennom den resultatbaserte omfordelingskomponenten. Dette vil kunne føre til en forsterkning av eksisterende ulikheter og utgangsposisjoner mellom etablerte universiteter og nye universiteter. De eldste får midler til forskning og nyrekruttering gjennom stipendiater, som er langt utenfor rekkevidde for nye institusjoner.

Dagens finansieringssystem fører til svakere rammevilkår for forskning ved blant annet Universitetet i Agder (UiA) og Universitetet i Stavanger (UiS) enn ved etablerte universiteter og forsterker dermed faktiske skjevdelinger mellom nye universiteter og etablerte universiteter. Regjeringen har brukt 2009 på å evaluere finansieringssystemet. Lovnaden var at forslag til endringer skulle presenteres i forbindelse med statsbudsjettet for 2010. Det gjorde de – men uten reelle endringer. Er vi på vei mot permanente A og B universiteter?

Bård Vegards mageplask?

“Jeg er den eneste som kommer til å sitte på Soria Moria 2, og jeg lover å være personlig garantist for 11 måneders studiestøtte, det er studentkrav nummer en.”

Sitat: Bård Vegar Solhjell, som i forrige uke forhandlet bort studentkrav nummer en. Eller har vi noe godt i vente i morgen?

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

 

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Sid en januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet. 

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegg er tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datal agringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

http://creativecommons.org/licenses/by-nd/3.0/no//Icons/0

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Grønne egoister?

For få dager siden kunne blant annet VG melde at 20 millioner mennesker flyktet på grunn av klimarelaterte katastrofer i 2008. Vi har lenge visst det, men mye blir mer virkelig når det synliggjøres svart på hvitt. Når det dokumenteres i en rapport. Når vi ikke lenger kan bortforklare det med naturlige svingninger og hysteri fra miljøpartiene. I dag åpnet den 64. generalforsamlingen i FN. Klima og oppkjøringen til klimatoppmøtet i København i desember står på dagsorden, og statsminister Jens Stoltenberg er på plass. På plass med en sammenligning av kvotesystem med ølbonger. VG refererer Stoltenberg på at løsningen for klimakrisen er enkel. Det tror jeg statsministeren vet at den ikke er, og jeg har tro på at Norge både nå og frem mot toppmøtet i København vil være en viktig og markant aktør. Det har vi ikke klart på hjemmebane den siste tiden.

Jeg trodde valgkampen 2009 skulle bli et viktigere miljøvalg enn det ble. De partiene som i størst grad har fokus på miljøutfordringene – tapte valget, og igjen sitter miljøverstingene Ap og Frp som de største partiene på Stortinget. En meningsmåling i valgkampen kunne melde at de sakene velgerne var mest opptatt av var skole og miljø – i den rekkefølgen. Likevel ble ikke miljø en viktig sak for de fleste partiene i valgkampen. SV dukket unna så godt de kunne for å forsvare sin deltakelse i samme regjering som Ap, og etterlot seg et miljøtomrom som verken Krf eller Venstre klarte å fylle. Dessverre.

Når alle miljøpartiene i det store og det hele gikk nesegrus ut av valgdagen, kan vi spørre oss om folk virkelig er så opptatt av miljø som det de sier. Jeg tror svaret er fleredelt. Miljø- og klimaengasjement har blitt en motesak. Det er moderne å være opptatt av miljøet, men vi stemmer ikke nødvendigvis på det som er dagens mote.

Mens alle gjerne vil fremstå som grønne og samfunnsansvarlige borgere, er vi kanskje mer opptatt av vårt eget liv og laden når alt kommer til alt og stemmeseddelen skal i urna?

Medlemmene strømmer til Venstre

Onsdag kveld. På denne tiden for to dager siden opplevde jeg mine verste timer hittil i livet. Jeg gråt tårekanalene tomme og linsene tørre. Resultatet av Stortingsvalget 2009 ble ikke slik jeg hadde trodd. Det ble ikke slik noen hadde trodd. Et Venstre under sperregrensa og Lars Sponheim både ut av Stortinget og med varslet avgang som partileder, ble for sterkt for mange av oss. Tilbakemeldingene etter valget viser at det overraskende og skuffende resultatet i stor grad har bakgrunn i redselen for Frp. Mange har fryktet Siv Jensen i statsministerstolen og derfor gitt sin stemme til Ap for å forsikre seg mot en innhuman asylpolitikk og et likegyldig forhold til miljøutfordringene. Selv om Venstres dårlige valgresultat sikkert har flere forklaringsvariabler, er jeg overbevist om at dette er den med sterkest forklaringsevne. I tillegg har nok Høyre tatt tilbake en del av de velgerne Venstre “lånte” i 2005. Det som kanskje gir den sterkeste indikatoren på at vi har vært ofret for taktisk stemmegivning, er den store mengde innmeldinger, e-post og sms som har kommet de siste to døgnene. Nærmere 1200 nye medlemmer har kommet til partiet siden valglokalene stengte, og i skrivende stund tikker det fremdeles inn ett nytt medlem i minuttet. Dette sier noe om et parti som kommer til å mobilisere for fullt frem mot 2011 og 2013. Organisasjonen både sentralt og lokalt er bedre, større og sterkere enn på veldig lenge. Et dårlig valgresultatet rokker ikke ved det.

Vi vant kanskje ikke festen – men vi tok innersvingen på nachspielet!